Riggan Thomson er en avdanket Hollywoodskuespiller som er mest kjent for å ha spilt hovedrollen til superheltfilmserien Birdman. Nå satser han alt på å skape et ambisiøst Broadway-stykke. Dette gjør han for å for alle at han er noe mer enn bare Birdman...

Jeg visste veldig lite om Birdman på forhånd. Hadde sett traileren, men den gir nesten uttrykk for at det er en helt annen film enn det som egentlig venter i kinosalen. Traileren viser dog helt korrekt at vi får servert en herlig sort komedie. Filmen er dog meget spesiell og man føler at man blir med på litt av en kunstnerisk film underveis. Dette kan til tider minne litt om en teaterversjon av Darren Aronofskys Black Swan, selv om dette ikke er like ‘gyslig’ som den.

Alejandro González Iñárritu er nesten et eget kappittel for seg selv. Han startet sin karriere med et pang med debutfilmen Elskede Kjøtere (Amores Perros) i år 2000, som var en film uten sidestykke og en av mine favorittfilmer da jeg oppdaget den like etter at den kom ut på DVD i Norge. Siden har han levert masse solid film som Biutiful, Babel og 21 Grams, men ikke alt har vært like magisk som Amores Perros, men med Birdman klarte han virkelig å ‘naile’ en meget vakker og sær stykke filmkunst i stjeneklasse.

Filmingen er også svært gjennomført i alle ledd. Kameraet nærmest danser gjennom scenene i et virvlende tempo. Allerede i den første scenen i filmen settes standarden for hva vi møter. Man sitter litt på enden av stolen og lurer på hva man egentlig skal få servert. Det er masse lange takes der man følger etter eller foran karakterene. Man får med det følelsen av å være i kulissene i og rundt teateret.

Filmen er ikke vanskelig å forstå, men den gir rom for tolkning underveis. Det blir noen kunstpauser og vakre skildringer av ting som forgår i Birdmans tunge sinn. Kampen i filmen dreier seg om denne plagede skuespillerkarakteren Riggan Thomson aka Birdman. Han sliter med sine indre og ytre demoner. Riggan strever etter suksess, og alt han gjør blir alltid målt opp mot sin Hollywood-rollefigur Birdman som alle enten hater eller elsker. Det store spørsmålet er om han noensinne kan ta steget over i den ‘seriøse’ verden på Broadway, eller vil han bare bli husket som en vits?

Manuset er bra oppfinnsomt. Innimellom fikk jeg litt fealingen av å se en Charlie Kaufman (Being John Malkovich og Adaptation). Dette er nesten like sært og kreativt, bare med en litt annen vinkling. Man får også her et metamiljø der Hollywood møter seg selv i døren. Humoren er både rå og snedig på samme tid og liver opp filmen.

Birdman er ingen blockbuster, selv om traileren kan minne litt om den til tider med eksempelvis den 10 sekunder lange actionsekvensen i filmen med i traileren. Publikumet for Birdman er nok enten for kultiverte folk eller de som vil oppleve noe annerledes og mer kunstnerisk enn eksempelvis Marvels lettvekterunderholdning som valser over filmverden.

Michael Keaton har spilt i litt halvdårlige filmer siden han var Tim Burtons favoritt tilbake på 1980-tallet, i denne filmen er han definitivt tilbake. Denne filmen virker jo nesten også å være skrevet for Keaton som har flere likheter med Birdman, som eksempelvis at han har spilt en annen maskert helt i Batman. Keaton leverer her gnistrende skuespillerprestasjoner, og dette er ingen lett film å briljere i da man skal beherske scenekunst og en vanlig mann som sliter litt om hverandre. Jeg synes dette helt klart er en av hans beste roller i karrieren hans. Han har den rette styrke, karakter og pondus til å føre denne filmen. I andre roller finner vi også andre sterke navn som Edward Norton, Naomi Watts, Zach Galifianakis og Emma Stone.

Musikken er nesten utelukkende servert fra et trommesett med sporadisk tromming. Dette gir et særdeles merkelig preg på filmen og er med på å understreke at her gjør man ting utenfor den vanlige boksen. Man sveiper også innom trommesett flere ganger i filmen helt utav det blå, som på gaten eller i en avkrok i teateret. Og da får man også følelsen av at lyden vandrer litt rundt i scenen også siden lyden ofte flytter seg med kameraets perspektiv.

Konklusjon:
Etter å ha fått Oscar for beste film, regi, manus og foto får man skyhøye forventninger til Birdman. Men Birdman innfrir og jeg man får med det igjen troen på at regissør Alejandro González Iñárritu kan skape mye bra i fremtiden også. Her får vi en kunstfilm ymtet på å treffe bredere enn vanlig for en slik film. Det er garantert ikke siste gangen undertegnede hviler øynene på denne artige sorte perlen. Om du føler deg pirret av denne anmeldelsen er det bare å komme seg på kino eller vente til filmen kommer på Blu-Ray. Dette blir nok en film som bør være selvskreven om man setter pris på den store filmkunsten.