Ekteparet Nils og Eva har bestemt seg for en tur i flott natur. Nils ønsket egentlig å tilbringe ferien i Syden, men hans meget bestemte kone Eva ville gå fottur i fjellet, og slik ble det. I de bratte fjellhellingene får Nils store gnagsår og må fires ned til et lite fiskevær. Der driver lokalbefolkningen med ‘saker og ting’ de ikke ønsker å dele med andre, og i alle fall ikke med to ryggsekkturister med telt og nysgjerrige blikk. Det er et lite lukket samfunn, der alle tror de kjenner alle, og den eneste veien ut er med båt. Etterhvert vikles de inn i et nettverk som har forgreninger langt utenfor det lille samfunnet de ferierer. Turen som skulle være så hyggelig, begynner mer og mer å ligne på et mareritt...

Fotur i skog og mark
Serien åpner med at våre venner, Eva og Nils, ankommer hurtigrutekaien. På hurtigruten får de med seg soloppgangen og gleder seg til en tur i skog og mark i Nord. Første natten ligger de i telt og idyllen er allerede der begynt å sprekke. I tillegg får Nils gnagsår og begynner å gå lei hele turlivet. Når de er midt oppe på fjellet ser Nils en liten bygd nedenfor. Heldigvis har de med seg tau slik at de kan fire seg ned til denne bygden. Men det blir et lite skår i gleden at lokalbefolkningen ikke er gjestmilde og imøtekommende. De får stoppet en kar som aller nådigst stotrer frem at de får forhøre seg på butikken hos helga om kost og losji. Nils og Eva forsøker å være hyggelige, men får ingen respons fra de som bor der.

Litt overkonstruert
Marerittet er en norsk-svensk thrillerserie i fire deler. Opptakene ble gjort på Mærvoll, Vestvågøy i løpet av fire uker sommeren 1989. Til tross for lunkne kritikker hadde serien veldig høye seertall. Alt er litt overkonstruert for at det skal være mer spennende enn naturlig. Etter hvert begynner også folk å dø og forsvinne. Men til tross for at dette ikke er så spenstig som jeg husket det, er serien dette fremdeles ikke så ille som man skulle tro. Som i Malstrøm (BBC, 1985), forsøker man også å forsøke å dvele ved mysteriet lengst mulig. Folk er litt ekstra rare. Jeg skjønner kritikken om at enkelte seere fra Nord-Norge hadde om at befolkningen i landsdelen ble fremstilt på en litt negativ måte.

Forsøker å seile på suksessen til Rød snø
Serien begynner ganske okei. Konseptet er enkelt og greit med en mystisk bygd. Dette beveger seg litt over i Rød Snø-land. Man merker raskt at dette skulle være serien som skulle forsøke å seile på samme suksessen som man hadde med Rød Snø i 1985. Tomas von Brömssen spiller jo også omtrent den samme rollen som han spiller i Rød Snø som svensk, hjelpeløs og sytete. Også regien er den samme som i Rød Snø med Bo Hermansson (Fleksnes) i regissørstolen. Man får også litt fornemmelser som er litt i Rød Snø-land, selv om manuset her ikke er like smart. Det mangler også litt på gjennomføringen også.

Ikke like skummelt som Malstrøm
Det er et mysterium i bunn her på samme måten som i Malstrøm. Også i Marerittet skjuler bygden noe de ikke vil at skal komme frem. Man legger opp til at dette nesten skal være like skummelt som i Malstrøm, men det hele er ikke like skummelt laget som det nifse huset på øyen i Malstrøm. I første episode ser vi raskt at ting ikke er som de skal med plutselig løste dører når det kommer en båt til øyen og ellers oppdager de at det er noe alvorlig rart med skolen på fiskeværet. Men som i Mastrøm er ikke dette like skummelt og mystisk hele veien.

Noen irritasjonsmomenter underveis
Jeg må si jeg var litt nysgjerrig på hva som er på ferde her, men litt inni tredje episode går luften ut av ballongen. Man føler også at det episode for episode blir mindre og mindre spennende underveis. Det ble også mange spørsmål her underveis. Som: hvorfor dreper man ikke bare Nils og Eva så de ikke blir et problem? Hvorfor bruke lang tid på å befri noen når man har så dårlig tid og kan bli avslørt hvert øyeblikk? Hvorfor er man så lite nøye når man tar folk til fange at de kan rømme i løpet av svært kort tid? Det er mange av disse tingene som irriterer seg grenseløst. Det blir heller ikke bedre av at hemmeligheten er litt ‘over the top’ og at alt forløper litt tegneserieaktig.

Konklusjon
Jeg husker godt Marerittet gikk på NRK i min barndom. Denne serien skremte vannet av meg da jeg var liten, og jeg var derfor litt spent på hvordan serien skulle gjenoppleves. Jeg husket dog ikke så mye fra serien annet at det var en liten bygd og en skole med litt mystikk rundt den. Marerittet, var annerledes enn jeg husket det. Dette fungerer både som nostalgi og som litt underholdning i hverdagen. Alt blir kanskje litt vel mye til tider, men man gjør det beste ut av det man har stelt i stand. Det blir kanskje litt mye hummer, kanari og lurendreieri. Dessverre klarer ikke denne miniserien å bestemme seg helt hva den ønsker å fremstå som. Dette er det samme ankepunktet som mange har mot flere av M. Night Shyamalans filmer. Slutten er også noe av det dårligste med serien, men jeg ruller likevel en forsiktig treer på terningen for denne rare lille ‘nostalgisaken’.