---

Terningkast:


Ingress:

Etter å ha sett originalen av War of the Worlds fra 1953, synes jeg at det var på tide å få sett om igjen Steven Spielbergs remake fra 2005. Det er altså over 50 år mellom disse to sci-fi-filmene. Og Spielberg pleier å skape magi, men gjør han det denne gangen? I løpet av denne anmeldelsen skal jeg sammenligne originalen med remaken og fortelle litt om styrkene og svakhetene til Spielbergs War of the Worlds.

Anmeldelse:

Filmen åpner med noen bakterier som skal fortelle litt om det som kan komme. Deretter fortsetter åpner filmen på eksakt samme måte som originalen, med litt vri på ordene. Altså med en fortelling om en fiende som betrakter oss: ‘I begynnelsen av det 21. århundre ville ingen trodd, at vår verden ble betraktet av liv med høyere intelligens. Imens menneskene beskjeftiget seg med sine anliggender, betraktet og studerte de oss, slik en mann med med mikroskop gransker organismer, som vrimler og former seg i en vanndråpe. Uendelig selvtilfredse vandret vi omkring på kloden, trygge på vi var dens herskere. Men fra en fjern kant av rommet betraktet enorme, kjølige og usympatiske hjerner vår planet med griske blikk. Og sakte og metodisk la de sine planer overfor oss.’

I det tittelen på filmen kommer opp hører vi litt sakte hamring på trommen i musikken. Dette partiet minner litt om Terminator 2 musikken til Brad Fiedel, men senere skal vi høre at det er kongen over alle filmmusikere, John Williams, som sitter i komponiststolen og styrer med stø og artistisk hånd. Vi får slengt en rekke forskjellig stemningsmusikk mot oss uten det helt store og klare thememusikken som Williams er så viden kjent for. Williams gjør nok som han får beskjed om og hans bidrag til filmen er av de bedre.

Like etter starter filmen på ordentlig. Da får vi først se Tom Cruise som sitter i sin containerkran og trakterer arbeiderklassemannen Ray Ferrier. Han er litt av en villstyring, og kjører som et svin hjem til familien sin, etter å ha slengt litt med leppen til sjefen sin. Det vil si, det som er igjen av familien hans. Fordi han er nemlig skilt fra sin kone og skal ha datteren og den noe eldre tenåringssønnen i helgen. Dette blir selvsagt en helg de aldri vil glemme.

Selve skjelettet og scenarioet fra originalen er beholdt, men selve karakterhistorien er totalt forandret og fortalt på Spielbergs egen måte, selv om han ikke har skrevet manuset selv. Filmen begynner med omtrent samme oppskriften som Independence Day. En fare truer verden og plutselig er det full krig. Menneskeheten står i fare for å bli utryddet, fordi det er en ny sivilisasjon som forsøker å overta kloden og de er oss overlegen i teknologi. Akkurat denne faren fra rommet er lik som i originalen. Men måten de transporterer seg ned på jorden er litt mer fiffig denne gangen. De kommer i et blaff av et lyn i stormens øye. De som ikke har sett filmen før lurer nok veldig på hva som skjer, men svaret bør ikke overraske deg da forhistorien som fortelleren serverte oss hintet heftig.

Med Spielbergs ‘War of the Worlds’ er det mer fremdrift. Vi blir tatt med på en desperat reise bort fra farene som truer verden. Vi får sett alt fra en vanlig families ståsted og ikke fra en høyt utdannet forsker og hans kjæreste som i originalen. Romskipene har et helt annet og litt tøffere design enn i originalen, men har de lange armene med øyne på. Igjen føler man at man får flere lignende øyeblikk som man fikk i ‘Independece Day’. Begge er store blockbustere, men i forhold til sin tid traff nok ‘Independence Day’ (ID) mye bredere enn det ‘War of the Worlds’ gjorde. For min del er det positive og negative inntrykk fra både ID og denne. Jeg føler mer en dragning mot ‘War of the Worlds’, men det kan være fordi jeg begynner å vokse fra ID.

Effektene er et kappittel for seg selv. Her får vi formidlet førsteklasses saker som blant annet noen ganger kan minne litt om de man får i Roland Emmerichs ‘2012’. Alt begynner som en vanlig historie og utvikler seg til en mer skremmende spenningsaffære i litt samme gate som de store katastrofefilmene. Personlig fenger slike filmer best når de involverer et visst sci-fi-element. ‘War of the Worlds’ er langt fra Steven Spielbergs beste film, men den leverer litt ujevnt. Noen ganger trykker filmen helt på de rette knappene og andre ganger famler den mer i mørket. Spielberg tok noen sjanser med denne filmen og forsøkte å lage noe litt annerledes enn mange av hans andre filmer.

For noen ble det litt mye familiedrama inn i denne filmen. Det er med på å noen ganger sakke tempoet på samme måten som i M. Night Shyamalans ‘Signs’ som også ligner litt på dette til tider. Særlig i de scenene der familien forsøker å gjemme seg mens farene lurer rett utenfor huset. Siden man ikke får forklart helt hva som i Signs og bare ser det fra familiens ståsted, så lider filmen noe av at den blir for kjedelig. I en slik film som dette ønsker man å se de store linjene og ikke få et tilfeldig blikk på det som skjer. Litt av det samme fikk man jo også i Cloverfield, men der hadde man en mer kreativ og sømløs måte å fortelle på.

Innimellom får man noen vakre fotoopplevelser som da Dakota Fanning spaserer ned mot elvene alene i fult solskinn og blomsterfrø som flyger i luften. Like etter glider det mange lik forbi i elven, som ikke er like idyllisk, men passe estetisk likevel. Men så ødelegges dette inntrykket av at militæret bryter inn i neste scene. Med andre ord forsøker Spielberg å spille på for mange hester samtidig. Det blir mye armer og bein og sinnssykt mange sjangere presentert på et plan. Kanskje er denne filmen blitt for opptatt av å skulle være så mye mer enn det den er at den har lett blitt som en lett glemt og rotete klisje.

Første gang jeg så den på kino synes jeg at filmen skuffet en del. Jeg elsker Spielbergs sci-fi-tekke og ellers hans signatur som en almen solid filmskaper, men denne filmen faller litt igjennom mot hans store mesterverk. I dette gjensynet følte jeg filmen var litt over middels. Nå visste jeg om mange av svakhetene ved filmen og kunne da slappe mer av og forsøke å nyte alle de fine stundene som det er noen av innimellom. Romvesnene ser ganske lignende ut som i ID, men med litt mindre særpreg.

Konklusjon
Om jeg måtte velge mellom originalen og denne remaken, ville jeg gått for originalen som gir oss et mer helhetlig og rendyrket filmopplevelse. Slutten er forøvrig veldig lignende som i originalen og kommer meget brått på. Jeg husker at jeg reagerte veldig på dette da jeg så denne filmen på kino. Begynnelsen er absolutt best i filmen, midtpartiet er veldig flatt og litt småkjedelig. Her kunne man sikkert klippet heftig ned uten at man hadde mistet så mye av handlingen. Heldigvis har man med noen scener etter hvert som hinter til originalen. Det er disse scenene som står igjen som noen av de beste. Mot slutten begynner man igjen å få opp intensiteten litt igjen. Det siste kvarteret er ganske greit igrunnen.