Kenny Bostick har verdensrekorden i en svært sær hobby. Det gjelder nemlig å titte på flest fuglearter i løpet av et helt år. Når man forsøker seg på å slå rekorden kalles det at man tar et: ‘Big Year’. Det gjelder å være ærlig over hvilke fugler man påstår å ha sett. I det filmen starter treffer vi Brad Harris som er en stor fugleelsker. Han tar et friår for å ta opp kampen mot den store rivalen Bostick. På sin vei mot toppen møter han den den eldre ringreven Stu Preissler som han blir venner med. Sammen forsøker de å en gang for alle kunne slå supermannen Bostick. For å nå toppen må de ofre mye, nå gjelder det å se hvem som trekker det lengste strået...

Alle ønsker de å komme ut av sine rutinepregede liv, og svaret finner de i fugletitting! De bestemmer seg for å konkurrere om å bli den ultimate 'birder' ved å se flest antall fuglearter i løpet av et år. Men den vennlige rivaliseringen blir snart en ellevill tur rundt om i landet, mens de sakte men sikkert forstår at søken etter suksess har sin pris.

Jeg tenkte jeg skulle forsøke meg på en komedie jeg ikke hadde hørt om på forhånd. Det pleier som regel å være dårlige saker, men innimellom får man seg noen overraskelser. Dessverre er ikke dette tilfelle med denne. Alle komedier har sitt triumfkort, men ‘The Big Year’, virker å ha mistet sitt i prosessen med å realisere filmen.

Først av alt vil jeg skrike ut at av alt å basere en film på så er dette noe av det tynneste materialet jeg har vært borti med så kjente skuespillere i spissen. Det å basere en film på noen som kikker på flest fugler i løpet av et år er svært sært og lite egnet til å lage en komedie ut av. Dette kunne kanskje fungert mye bedre som en dramafilm. Som komedie er dette nemlig meget svake saker. Her er det stille i fjøset hele veien gjennom hele filmen.

Når jeg var liten var såkalte konkurransefilmer noe av det jeg likte best. Men dette er aldri i nærheten av å bli noen ny Karate Kid eller for den saks skyld Jerry Maguire. Derimot prøver ‘The Big Year’ seg på å sikte seg inn så bredt som mulig. Man får litt komedie, det er konkurranseelementer hele veien der man ser hvordan rivalene ligger an forhold til hverandre og det er litt kjærlighet mellom slagene. Likevel er ikke denne filmen noen vinner på noen av frontene.

Man irriterer seg voldsomt ut av de svake poengene som at alle hele veien skal late som om de ikke er med i den store konkurransen, selv om de møttes hele tiden og ser etter de samme fuglene. Jeg kan like gjerne rope ut: Denne filmen er ikke morsom! Det er rett og slett ikke 'jokes' i filmen som fungerer. De små forsøkene som skytes ut luktes lang vei og virker veldig krampaktig. Det er veldig slitsomt at folk skal snuble, spy, ristes i fly og helikopter og lignende bare for å skape noen nødpoenger.

Det eneste som filmen oppnår er at den glir forbi som en flau bris. Og man blir faktisk litt pinlig berørt over hvor tafatt denne filmen virkelig er. Man kan saktens spørre seg om hvem filmen er laget for? Dette er ingenting for barn, ungdom eller voksne. Heller ikke referansene til andre filmer er noe å rope i taket av, som den veldig irriterende linken til Alfred Hitchcocks ‘The Birds’.

Det er nesten litt rart at man har fått såpass mange kjente fjes på en fjøl med et slikt bedritent manus. Denne filmen har jo nesten null dybde og er litt for lun uten at man får presset frem et smil. Man skal være virkelig fanboys av skuespillerne for å svelge dette med god apetitt. I spissen finner vi Jack Black (Tropic Thunder, King Kong, School of Rock), som kan være morsom nok når han får brukt litt av sin energiske komiske talent, men her virker han bare feilplassert og kjedelig. Steve Martin er som vanlig seg selv. Jeg føler han er veldig oppskrytt, og selv om han kan glimte til i noen filmer, så er han ikke med på notene i denne filmen. Det er heller ikke Owen Wilson heller, som den koseligsleipe rivalen som alle snakker om. For meg virker det som et mysterium at man ikke har fått mer ut av castet enn dette.

Konklusjon:
Mot slutten får vi også den søte moralen som bare smaker litt vondt når den blir servert på denne simple måten. Etter dette mølet mister man litt respekten for dømmekraften til de mektige herrer i Hollywood. Filmen skal dog ha litt pluss for at den ikke inneholder noe særlig dop, rølp og bannskap. Alt er veldig fredelig og koselig presentert. Det som skjer mellom linjene når våre fuglekikkende rivalers nærmeste er dog noe å gripe fatt i og som man kan dra paralleller til sitt eget liv. Men for meg ble det bare en mager trøst. The big Year er en film jeg garantert ikke kommer til å sette øynene i flere ganger. For meg virker det ikke det minste rart at denne filmen ikke nådde norske kinosaler, til det er den for lite underholdende.