---

Ingress:

Mie, Heidrun og Kaja var bestevenner da de gikk på skolen. Etter en gjenforeningsfest 15 år senere kommer de sammen igjen. Da festen er over bestemmer de seg for å være litt mer sammen. De drar rett på byen da de ikke vil hjem til mann og barn. Jentene lar rett og slett tilfeldighetene styre hva som skjer. Neste dag melder de seg syk på jobben og fortsetter samværet. Det blir litt av en venninneferie for de tre. De blir ekstra kjent med konversering om både fortid og fremtid. Etter litt samvær revurderer de livene de mer eller mindre bevisst har skapt for seg selv...

Anmeldelse:

Filmen åpner med at vi er på reunionfest 15 år etter folkeskolen. Frøken får utdelte en blomsterbukett fordi hun klarte å banke litt vett i dem. Noen har giftet seg, noen har barn og andre bare fri og frank. Etter maten kommer alle jentene sammen og blir sittende å snakke med venninnene sine. Heidrun, Kaja og Mie finner raskt tilbake til hverandre. De er tre venner som alltid hang i lag på skolen. De snakker med frøken og hun hører hva det er blitt av ‘englebarna’ sine. Så synger de noen sanger og så er det hele over, men kvinnene vil ha mer tid sammen og fortsetter festen.

Etter at Edith Carlmar regjerte norsk filmindusti på 1950-tallet ble det lenge stille rundt de kvinnelige regissørene. Det endret seg i 1971 da Anja Breien laget sin første spillefilm med filmen Voldtekt. Hun var en spennende og frisk regissør i norsk filmhistorie. Hustruer var hennes andre film og med den klarte hun å virkelig å sette sitt preg på norsk film. Hun laget film for kvinner fra deres liv og erfaringer. Ideen til Hustruer kommer fra John Cassavetes spillefilm Husbands fra 1970. De tre hovedrolleinnehaverne (Anne Marie Ottersen, Anne Marie Ottersen og Katja Medbøe) fikk til og med lov til å utvikle sine roller selv. Det var meningen å improvisere frem deler av filmen, men arbeidsprosessen ble mer normal da det ikke lot seg gjøre som først tenkt.

Filmen kom i det internasjonale kvinneåret og er en kvinnepolitisk film. Hustruer handler om kvinnefrigjøring og kvinnens plass i familien og det norske samfunnet på 1970-tallet. Hovedrollene representerer tre ulike kvinneliv. De tre begynner å nærme seg 30 år gammel. Hustruene har lik bakgrunn, men er svært forskjellige. Kaja er gravid og hjemmeværende med et seriøst typisk vellykket forhold med mann og barn. Heidrun har mange forskjellige jobber og har en elsker. Mie er også gift, men med en utro mann i Flekkefjord. Da har tre barn sammen. Her får vi se hva som skjer når kvinnene forsøker å oppføre seg som mannfolk og forsømmer hjem og barn. Vi får se at de går på byen selv for å sjekke mannfolk. Dette var alt annet enn vanlige kår for kvinner den gangen dette ble laget under.

Anja Breien har klart å løse litt opp i de typiske ‘unaturlige’ norske filmene. Det er en realistisk stemning fra første stund. Dialogen virker alt annet enn kunstig. Folk snakker slik som man er vant til fra dagliglivet. Men til tross for at dette er en kvinnepolitisk film, er den alt annet enn tung og dyster. Filmen er både sjarmerende, realistisk og med glimt i øyet. Selvsagt blir det litt tid til harselering og ironisering over menn og deres oppførsel, men ikke mer enn forventet av en slik film. Heldigvis er ikke filmen vanskelig å forstå og budskapet ligger der for dem som ønsker å plukke opp det. Det er heller ingen symbolikk i filmen og det du ser er det du får, ingenting mer. Tempoet i filmen kunne vært noe høyere, men er nok bra forhold til tiden det er laget under.

Regien er bra gjennomført. Handlingen i filmen fungerer fint og den tekniske kvaliteten i filmen er svært god. Skuespillet er solid og samspillet mellom Anne Marie Ottersen, Katja Medbøe og Frøydis Armand er lekent og flott gjennomført. De tre virker nesten å være venner på ordentlig. De gjør slik at filmen virkelig gløder av feministisk varme. Og forøvrig medvirker også Helge Jordal i en slibrig birolle som fotograf med baktanker. Filmen er svært aktuell for sin tid, men i dagens samfunn har man utjevnet mye av forskjellene på mann og kvinne. Filmen er jo helt klart laget for kvinner og selv om ting er solid laget så er det ikke like interessant for den mannlige delen å se dette. Det er litt vanskelig å skulle sette karakter på dette. Dramaet fungerer, men jeg ble ikke helt trollbundet, selv om dette ser ut til å gi et tidsriktig bilde av storby-Norge alla 1975. Jeg ruller en sterk firer for en film som virkelig anbefales for målgruppen. Dette føler jeg kan virkelig få lov til å kalle seg en norsk klassiker.