---

Terningkast:


Ingress:

Filmen beskriver en dystopisk fremtid i Australia. Lov og orden er begynt å forsvinne og verden har møtt på en stor energikrise. Mesteparten av ødemarken har blitt redusert til mindre samfunn som lever mer eller mindre fredfylt. I samme åndedrag eksisterer også de store metropolene på kontinentet. Men det er trøbbel i horisonten. Store motorsykkelgjenger begynner å valfarte rundt å terrorisere folk og fe som de møter på. Derfor har man sett seg nødt til å benytte en politistyrke kalt ‘Main Force Patrol’ til patruljere områder for å forsøke å holde noenlunde harmoni.

Anmeldelse:

Et motorsykkelklubbmedlem som går under kallenavnet ‘Nightrider’ blir fanget, men rømmer og dreper i fluktforsøket en mann av lovens lange arm. Dette skaper selvsagt problemer for ham og politimannen Max Rockatansky tar opp jakten på galningen som viser å ikke ha de nervene like godt under kontroll som ‘Mad Max’. Vi får så se hvordan Max setter hardt mot hardt mot motorsykkelgjengen som skaper mer enn bare simpel kvalme...

Nå var det en stund siden jeg så Max Max sist, og med en ny kinoklar Mad Max-film i skrivende stund, synes jeg det var på høy tid å børste støv av originalen og vurdere om alt var mye bedre før. Jeg må egentlig si at jeg tviler litt på det, i og med at et enstemmig pressekorps har trukket nyinnspillingen så til de grader til sitt bryst, men det er jo alltid tvil inntil man har sett resultatet selv med sine egne friske øyne.

Mad Max er filmen som gjorde at folket fikk øynene opp for en ung og fremadstormende Mel Gibson. Noen år senere i 1987 ble Gibson virkelig allemannseie med den første Dødelig Våpen-filmen og etter det har han bare blitt mer og mer populær til hans personlige problemer slo litt teppet under bena på ham igjen og lot ham falme som den gammel løperen. I Mad Max fremstår Gibson som et røft ungpikeidol i lakk og lær.

Nå må jeg ærlig innrømme at jeg aldri har vært den største fan av Mad Max-filmene, men at jeg ikke missliker dem heller. Det er dog ingen tvil om at filmserien dog har en stor fanskare og er som en klassiker å regne. Da filmen kom var den mest lønnsomme kinofilmen i historien med et budsjett på ca 350 000 australske dollar og en inntjening på over 100 millioner amerikanske dollar.

Mad Max beskriver som du kanskje har skjønt en tenkt dyster fremtid. Her holder folket seg stort sett på landjorden da samfunnet har begynt å bryte sammen. Med andre ord er mer sparsom sci-fi med mer fiction enn science. Det hele er litt tegneserieaktig, men det kler filmen å overdrive litt med disse ‘wacky’ folka på begge sider av loven.

Mad Max er en herlig sær suppe. Vi får en del søttitallsvibber i skjønn harmoni med gjenger. Man merker veldig raskt at Mad Max først og fremst er en actionfilm. Den viser seg i all sin styrke på endeløse landeveier med både spenstige biler og røffe motorsykler i heftige hastigheter. Og med høy fart kommer også store krasj. Motorsykkelgjengene er unge og voldsomme med masse ungdommelig galskap og anarki. Det hele er fremført med litt glimt i øyet opp i all den voldelige galskapen. Man finner til og med en ny variant av Clinterns udødelige Dirty Harry-sitat: “You just dont’t have the style, do you, chicken shit?”.

Mannen bak Mad Max-eventyret heter George Miller. Han har realisert alle Max Max-filmene, til og med den nyeste remaken. Han vant mange priser med filmen i Australia og dette er nok på mange måter Australias stolte svar på den norske ‘Orions Belte’. Begge filmene er laget i samme ånd, bare med i to vidt forskjellige tidssettinger. Miller jobbet før han begynte med film som lege på akutten. Der fikk han inn mange pasienter med tilsvarende skader som dem filmen beskriver. Og i tillegg var han vitne til mange bilulykker i sin barndom. Derfor var det naturlig for ham å kombinere sine livs erfaringer og minner i denne ambisiøse actionfilmen.

Tempoet i filmen er ikke det aller høyeste, men klippen og fotoet er uført på en måte som ‘jazzer’ opp filmen. Vi får flotte landskapsbilder som viser naturen langs den Australske landeveien på sitt mest nydelige. Regissør Miller låner heftig fra mangt og meget god film og populærkulturelle fenomener. Alt er herlig smurt sammen på en smart måte for å gi filmen filmatiske øyeblikk som man nok ikke kunne lese ut av det meget simple manuset. Filmmusikken er ikke veldig themeaktig, men forsøker å skape dramatikk til scenene på en herlig naiv og simpel måte. Det legges mer vekt i filmen på fortellerteknikker enn å skape en troverdig setting.

Konklusjon
I dette nye gjensynet med Mad Max, føler jeg at filmen fremstår som bedre enn jeg husket. Den har utvilsomt noe for seg som en liten nyskapning i filmhistorien. Den ble blant annet i 2004 plassert på listen over de 1000 beste filmene noensinne laget av ‘The New York Times’. For min del likte jeg den kreative måten å fortelle historien på. Dette dekker over et relativt lavt budsjett slik at filmen oppleves som mye dyrere enn den faktisk er. Man kommer med andre ord langt med en kløktig regissør som George Miller med øye for de riktige detaljene. Alt dette gjør at jeg ruller en svak femmer på terningen for en film som faktisk rocker bra innimellom.