Filmen starter i det Max entrer den nådeløse byen Bartertown. Denne byen har sitt helt spesielle styre. Den brutale herskerinnen Aunty Entity (Tina Turner) styrer bare Bartertown på oversiden av jorden. I underverdenen hersker Master Blaster, et skrekkinnjagende vesen som alle frykter. Max havner raskt i konflikt med herskerinnen, noe som fører til at han blir tatt til fange og blir tvunget til å kjempe for sitt liv i Thunderdome. Thunderdome er et gigantisk bur for kamper til døden hvor to går inn, men bare en kommer ut. Han bekjemper sin motstander, men blir jagd ut av byen da han nekter å drepe motstanderen. Etterhvert treffer han på en samfunn i ørkenen bestående av barn, sammen ønsker de å ta over Bartertown og sette en stopper for Aunty Entitys brutale styre...

Etter to veldig kule gjensyn med Mad Max-filmer, var turen kommet til film nummer tre i rekken. Pilen og kvaliteten har virkelig pekt oppover i de to første filmene, men noe sier meg at slik suksess ikke kan fortsette inn i himmelen. Filmen begynner med at Tina Turner vrenger sin ypperlige hese stemme med sangen ‘One of the Living’. Like etter flyr vi inn over det nakne øde australske landskapet. På en passe fiffig måte er filmen i gang ved en snedig manøver fra en pilot og hans sønn som stjeler Max sin vogn. Vi befinner oss i en dyster fremtidsverden der samfunnet slik vi kjenner det i dag er historie. Teknologien er satt tilbake i tid. Mekaniske hjelpemidler har overlevd. Man kommer med andre ord langt med rå muskelstyrke og kløkt for å overleve.

Etter som de to første Mad Max filmene er såpass forskjellig, er det vanskelig å vite helt hva man kan forvente av denne tredje filmen. Men universet er rikt og har rom for veldig mange type historier. Det er også naturlig at regissør George Miller ønsker å gå i en ny retning også for Mad Max 3. Her får man nemlig enda mer eventyrstemning og mindre action enn de foregående filmene. Det er en del humor i filmen som noen ganger tipper litt over i eksempelvis scenen der Max må levere inn alle sine drøssevis med våpen for å komme inn i en by.

Man får altså ikke noen godfølelse av tredje avsnitt av Mad Max. Den forsøker å starte mørkere, men blir bare latterlig. Etter noen okei startminuttter begynner filmen veldig raskt å gå i stampe. Da åpenbarer Tina Turner seg i filmen og viser hvorfor hun fortsatt er sanger og ikke skuespiller. Hun ser rett og slett latterlig ut i sitt snåle kostyme. George Miller går alt for langt med sine valg av tåpelige rollefigurer. Dette ødelegger mye av inntrykket man har av filmen. Det er ofte en hårfin balanse og Mad Max 3 beveger seg nesten over i trashfilmens rike. Man vet ærlig talt ikke om man skal le eller gråte av denne stinkende dritten som blir slengt i mot oss.

Manuset er fremdeles like slett som de foregående filmene. Men dessverre er actionen langt fra like solid som i de forgående filmene. Mad Max-filmene har bare fått større og større budsjett, men denne filmen viser at penger ikke betyr alt. Det er blant annet oppfinnsomheten, drivet og de slette karakterskildingene som går helt over styr. Hadde man bare holdt seg til det man mestret fult ut og fokusert mer på action og mindre på historiefortellingen som ikke holder mål, kunne dette kanskje føltes mindre som en kalkun. Det at man ikke kjøper det som skjer gjør at action-illusjonen brister og man sitter ribbet tilbake som filmpublikum.

Det virker også som om George Miller ønsker å slenge med for mye av alt i gryten. Man får den rare ‘kombinasjonsmonsteret’ Master Blaster, hvor en gammel dverg styrer en muskuløs kropp på en simpel mann. Tina Turner leverer en bitchetolkning som blir for lite menneskelig. Det blir heller ikke bedre av at Miller forsøker å gi oss en kombinasjon mellom mange simple triks. Kampen i buret blir aldri i nærheten av spennende. Man vet hvem som vil vinne. Deretter beveger filmen seg over i en kombinasjon mellom fluenes herre og Peter Pan.

Konklusjon
Dette var stor skuff for meg, men føltes dog som om den forsøker å fri litt til folk utenfor kultfilmfanskaren også. Dessverre føltes filmen også alt for lang. Den bruker veldig lang tid for å komme til poenget. Man blir ikke engasjert i det som skjer og gjesper mer enn man føler seg underholdt. Filmen har dog noen små øyeblikk, men jeg føler at drivet er nesten helt borte i store deler av filmen i stor kontrast til de to første Mad Max-filmene. Mad Max 3 vingler for mye frem og tilbake og man vet hvordan alt for godt hvordan dette vil ende. Det er få eller ingen overraskelser i filmen. De to lyspunktene i filmen er Mel Gibsons rollefigur og noen gyldne actionøyeblikk mot slutten av filmen. Filmen redder seg litt inn igjen når man får Millers herlige actionsekvenser underveis som viser at den gamle mesteren fremdeles har litt krutt i godteposen. Derfor ruller jeg en supersvak treer på terningen.