Året er 1985 og det nærmer seg julaften. Hustruene Mie, Heidrun og Kaja har nok en gang vært på klassefest sammen. De er blitt 40 år, og mye har skjedd siden sist. De tre venninnene passer bra i sammen. Samfølelsen gjenoppstår og kaster dem ut i en ny rangel. Nok en gang rømmer de fra familie og lar mennene feire julen alene. De drar ut på nytt på eventyr. Det er duket for oppfølger av hustrufilmen fra 1975. Denne gangen blir det også mye sprell og så går ferden til utlandet...

Filmen begynner med at Mie er hus gynekolgen. Han mener hun har fått klamydia eller trikomonas. Gynekologen må selvsagt underrette hennes mann. Mie svarer at hun er skilt. Hun får medisiner mot sykdommen sin og bør være seksuelt avholden mens kuren foregår og ikke drikke alkohol. Et annet sted ligger Kaja hos psykologen. Hun er så lei av seg selv. Vi møter også Heidrun som holder på å klatre ut av en skorstein. Hun jobber for tiden som feier. På kvelden møtes de tre igjen etter ti år. Det er igjen klassefest og denne gangen er det karneval. Mie kommer som ishockeyspiller, Heidrun kommer som engel og Kaja kommer som gresskar. Etterpå en utgreiing om hvordan det går med alle blir det vill fest med jentene. De tre venninnene Mie, Heidrun og Kaja finner nok en gang sammen slik de støtt gjorde på skolen.

Hustruene er blitt ti år eldre og de er midtveis i livet. Heidrun har skilt seg for andre gang og har fremdeles ingen barn. Hun har utdannet seg som feier og er en av de den fjerde første norske kvinnelige feieren gjennom tidene. Kaja har vært gift i 16 år vil helst ut i arbeidslivet og ønsker seg flere barn. Hun har åpnet butikk. Mie har blitt byttet ut til fordel for en 24 år gammel jente. Hun har tatt lærerhøyskolen, men har bare fått strøjobber som vikarer etter endt skolegang. Mie har i alle fall forlovet seg igjen og hun er klar for utdrikkingslag. Praten går om kjærlighetsforhold, karrière og barn. De begynner å se konsekvensene av sine tidligere valg og forstår at ansvaret til tider er tungt å bære. Kvinnene snakker om at de er på topp i sin alder, både biologisk og erotisk.

Regissør Anja Breien høstet gode kritikker for sin første Hustrufilm. Her er hun tilbake med den første oppfølgeren. Skuespillerne gjør en fin innsats selv om jeg synes de var en del mer naturlig i første del. De er dog blitt mer selvsikker siden sist og drar ting enda lengre denne gangen. Men til tross for dette synes jeg denne filmen skuffer litt i forhold til den første. Det er ikke nok med å få enda mer tøys spekket med en rekke griseprat. Det er ikke like mye brodd i denne andre filmen og det blir kun en skildring av kvinnenes liv og temaet kvinnekamp er litt borte. ‘Hustruer - ti år etter’ er dessverre en mye mindre særpreget film enn den første. Nå føles alt mer som en mer vanlig film. Dette er samme reglen opp igjen bare med litt små forskjeller og ikke det som gjorde den første filmen spesiell. Filmen vant dog to Amandapriser i 1986 –for beste film, og Anne Marie Ottersen for beste skuespillerinne.

For å oppsummere så synes jeg ikke dette var helt det store og et godt hakk ned fra den første filmen. Jeg ble ikke like mye revet med her. Man blir oppriktig talt litt flau på kvinnenes vegne. Dette er dog helt ok for sin tid. Jeg ruller en sterk treer for en film som med fordel kunne vært litt morsommere og med mer gjennomtenkt drama. Denne skildringen ble ikke like interessant. Det beste med denne filmen er bare å se hvordan det går med de kvinnelige rollefigurene som vi ble godt kjent med i første film. Det at filmene er såpass like i oppbygning virker også noe kunstig. Jeg godtok det første gangen, men at det hele skjer på nytt og så midt i julen, ble litt hjerterått.