Vi befinner oss i NRKs Nitimestudio på Marienlyst. Kjell Tue sitter som sedvanlig ved mikrofonen, og i kontrollrommet sitter Totto Osvold ved spakene. Banksjef Hugo Oswald skal intervjues på direkten, men synker plutselig død sammen i studio, forgiftet for åpen mikrofon. Politietterforsker Helmer og Sigurdson blir satt på saken. Pensjonist Brockmann, den myrdede banksjefens nabo, involverer seg også sterkt i etterforskningen.

Serien begynner med at vi ser Hugo Oswald ler hånlig og gliser mot en annen mann i hans leilighet. De har åpenbart drukket mye alkohol. Mannen som blir ledd av rømmer i sinne og sier at han skal klare seg uten pengene og hjelpen fra den hånlige mannen. På vei ut bakgårdsporten krasjer han med avisbudet.

Dette er den første miniserien om etterforskerne Helmer & Sigurdson. Det var også den første norske krim-TV-serien som ble sendt på norsk TV. Og hva er da mer naturlig enn at selve NRK er innblandet i saken i form av at mordet skjer i NRKs lokaler og det i beste sendetid på radio i Nitimen.

Serien fanger din oppmerksomhet fra første scene. Atmosfæren er herlig mystisk. Kameravinklene er spreke. Vi får snakking direkte i kamera og en rekke nye friske teknikker som før er brukt på film. Alt virker også ganske så naturlig skildret uten for mye teatralske innfall. Vi får referanser til James Bond gjennom soundtracket til Goldfinger. Og det er den sangen som innleder dødsscenen.

Alt oser 1970-talls-Norge. Slengbuksene vaier i vinden på hvert gatehjørne. Musikken er herlig intens typisk krimserieaktig i samme stil som den man finner i ‘The Streets of San Francisco’ med Michael Douglas og Karl Malden. Gyslige grønne designtapeter som i dag bare sees i programmet ‘Norges styggeste rom’ forkommer ofte i hjemmene etterforskerne besøker.

Serien er skapt av Jon Bing og Tor Åge Bringsværd. Jeg er fan av mye av det Bing og Bringsværd har laget. Særlig deres sci-fi-TV-serier som de har laget for NRK (‘Blinpassasjer’ og ‘Ta den ring’). Og denne serien er ingen unntak. Bing og Bringsværd kan sin krim og er dyktige på å skape interessante konsepter som danner utgangspunkt for også denne TV-serien. De viser med dette at de mestrer krimsjangeren og at de jobber bra i lag.

Den unge og lovende Anders Hatlo (Kjent som Hermansen i Olsenbanden Junior, Harald Hildring i Hotel Cæsar og den karakteristiske dubbestemmen som blant annet blir heftig brukt i norske versjoner av animasjonsfilmer fra Disney) ble for alvor et kjent navn etter Helmer og Sigurdson ble sendt på NRK første gang. I den andre hovedrollen treffer vi Alf Nordvang (Kjent som Greven i Reisen til julestjernen og Sebastians far i Kamilla Og Tyven). Disse fungerer som et klassisk par. En ung og lovende og en med rutine og lengre fartstid i politiet.

Man får raskt mistanker om hvem som åpenbart kan være morderen, men slike serier pleier ofte å ha langt mer intrikate løsninger på drapsgåter. Selvsagt er det også tilfelle i Nitimemordet. Jeg må si at at TV-serien fremstilles på svært spennende vis. Dette er NRK på sitt beste i sin barndom. Med en slik krim-hit som dette kan jeg lett skjønne at ‘Helmer & Sigurdson’ fikk masser av saker å løse på skjermen.

Den andre episoden begynner med en forteller setter oss inn i det som har skjedd. Vi får her servert alt med teskje og jeg fikk med det servert noen observasjoner som hadde gått meg litt hus forbi i første avsnitt. Serien klarer godt å holde på oppmerksomheten din. I tillegg til Helmer & Sigurdson møter vi også Pensjonist Brockmann som driver med å bistå etterforskningen på sitt eget lille vis. Man blir lett glad i den sympatiske og koselige Brockmann. Denne rare koblingen er noe som gjør seg bra på TV, og når Brockmanns ynglingsvenninne også blir kalt heter Agatha (Referanse til Agatha Christie), er alle de fiffige trådene på plass.

Regien er med blant annet Pål Bang-Hansen. Også de andre regissørene Stein-Roger Bull og Randi Weum gjør en super innsats. Alt er mesterlig fortalt ned til minste fingerspiss. De er åpenbart velsignet med et meget solid manus og det har nok hjulpet på den kunstneriske kreativiteten. Alt er faktisk så vellaget at man ikke ser bort et sekund og bare venter på at løsningen på drapsgåten skal åpenbare seg.

Konklusjon
Denne første miniserien av Helmer og Sigurdson er solid som få. Ikke visste jeg at det var en aldri så liten glemt skatt som lå å ventet på meg. Jeg burde skjønt at dette ville bli minneverdig med Jon Bing og Tor Åge Bringsværd på laget. Har ikke sett noe halvveis fra den kanten noengang. Opprulleringen av mysteriet er ganske enkelt genial og passer sammen med resten av materialet på passende vis. Dette er som å lese en solid klassisk krimbok av beste kaliber. Man trenger nok ikke å være professor for å skjønne at mitt terningkast er sterkt.