Når Helge entrer scenen, er han iført en gammel gassmaske. Uten et ord åpner den skumle særing kalt Omen hver konsert før han begynner å hamre på orgelet sitt. Slikt gjør inntrykk på publikum. Det bygges opp en forventning til det som definerer Kaizers Orchestra som et mystisk og fengende rockeband. Her får vi historien til bandet Kaizers Orchestra og i samme slengen historien om den tilfeldige rockestjernen Helge Risa...

Sjelden setter jeg meg ned med en film helt uten å vite hva jeg begir meg ut. Slik var det for meg med ‘Den Tilfeldige Rockestjernen’. Mitt forhold til Kaizers Orchestra er nok at jeg liker dem, men har aldri vært på konsert. Har sett dem spille på TV og synes at en del av låtene er fengende. Derfor var jeg litt spent på hva dokumentaren ville romme. Jeg håpet på å bli forført av bandet som jeg har fått med meg at veldig mange er blodfan av.

Filmen sentreres rundt det spesielle bandmedlemmet i Kaizers Orchestra. Helge Risa vokste opp på Flesland i Bergen nær sjøen. Det var ikke så mange andre unger på hans alder der. Han streifet derfor rundt alene i skogene, padlet kajakk og rodde i båt. Med andre ord var han ganske mye for seg selv da han var liten. Han er en rolig kar som er meget glad i krigsgjenstander. Helge Risa brukte å snike seg inn på flyplassen og lekte at han skulle være en slags sabotør.

Personen Helge er en persontype Kaizers Orchestras frontmann, Janove, aldri har møtt før. Det at Helge spiller pumpeorgel i Norges kanskje mest kjente rockeband føles helt uvirkelig. Kaizers Orchestra hadde ikke vært Kaizers Orchestra uten Helge Risas alterego 'Omen'. Han er en ekstremt sær karakter. Han er den rockestjernen av alle som man minst ville trodd ville følge en slik skjebne. Med gassmasken sin er han blitt en av Nordens største rockeikoner. Det er nesten litt ironisk at den som ser ut som den største 'badboyen' på scenen er er en liten småredd kristen gutt fra Bergen.

Risas musikkinteresse begynte for alvor i tenårene, men han begynte å spille da hans mor passet på at han lærte å spille piano som femåring. Han er kristen og ønsker at resten av bandet skal møte Jesus. Han lever et liv i sterk kontrast til de andre i bandet. På lærerhøyskolen i Bergen traff han Janove Ottesen. Helge var på mange måter sistevalget når Janove Ottesen og kompani skulle starte band. Men noen må jo være med og da ble Helge tatt inn i varmen. Da Helge begynte å spille i Kaizers Orchestra i år 2000, hadde han ingen tro på en fremtid i bandet. Han hadde aldri drømt om å spille store konserter, for ham var det bare det at han likte å spille sammen med andre.

‘Den Tilfeldige Rockestjernen’ er solid som dokumentar og innimellom kan minne litt om Even Benestad og August Baugstø Hanssens Pushwagner. På denne måten får dokumentaren formidlet et fiktivt psykedelisk marerittunivers hvor Helge spiller sin kjent rolle og observerer seg selv fra utsiden. Vi får en herlig variasjon mellom å være flue på veggen, få intervju med bandmedlemmer og vise kunstnerne bak i aksjon når de er i sin helt egen konsertmodus eller leker med Kaizeruniverset.

Alle føler det som de er fem personer i bandet og i tillegg til Helge som ikke klager på noe. Han er alltid positivt innstilt og gjør det han blir bedt om. Men han liker ikke banneord i tekstene, men han har ikke så veldig mye innflytelse på hva som formidles i tekstene. På orgelet sitt har han en shabby eldre bordlampe og et bilde av Martin Luther. Han likte å henge sammen med bandkameratene på dagtid og elsket å kjøre rundt i Norge, men drikkingen på kveldene var ikke noe for ham. Helge hang med på best mulig måte og forsøkte å overleve. Han er, ironisk nok, ikke interessert i musikkbransjen og hadde heller ingen forhold til rock.

Denne dokumentaren er et 'must' for alle Kaizers Orchestrafans, men er heldigvis interessant for alle oss andre også. Først av alt innehar dokumentaren en god historie. Bare der skårer den høyt hos filmnerden i meg. Jeg må si at jeg fikk veldig sansen for Helge gjennom dokumentaren. Han har beina godt plantet på jorden og lever sitt eget liv. På scenen spiller han en selvsikker, tøff og mystisk rolle, men utenfor scenen er han litt småredd i sosiale sammenhenger. Han vil bare ha et rolig, enkelt og lykkelig liv. Slike ‘outsidere’ gjør seg også bra på film.

Det er lett å la seg forføre av denne unike reisen inn i en sær manns rockeeventyr. Dette danner et ypperlig og svært interessant utgangspunkt for dokumentaren. Dokumentaren gjør at man kommer veldig under huden på bandet. Lite visste jeg om at det var en snål kristen kar var det som ville skape så stor Kaizermagi. Musikken, energien og image er det som definerer Kaizers Orchestra og det får vi oppleve litt av i dokumentaren i tillegg til Helge Risas historie. Bandets signatur er at de blant annet spiller på oljetønner. Fansen er dedikert som få og elsker bandet. Heldigvis får vi også høre litt av musikken. Jeg begynner selv og bli litt mer entusiastisk for bandet etter denne dokumentaren.

Konklusjon
Det er godt gjort å fylle en hel dokumentar med nytt materiale hele veien. Jeg føler dokumentaren begynner litt forsiktig og pøser mer og mer slagkraft etterhvert som man kommer ut i filmen. Men hele veien føler man at vi blir med på reisen inn i Kaizers Orchestras innerste sirkel. Og det å se bandet gjennom den usannsynlige rockestjernen Helge Risa er en sann genistrek. Dette var tvers igjennom fascinerende og underholdende. Slutten er også passende med at dokumentaren ender med at bandet tar pause på ubestemt tid. Håper bare inderlig ikke at den varer så lenge, både for fansen og meg som ble litt småbeveget av denne dokumentaren.

Filmen kan sees via nett her:
https://vimeo.com/ondemand/rockstar