Mia, Heidrun og Kaja er akkurat rundet 50 år. Nok en gang kommer de tre hustruene sammen for festligheter. Mia mener at den dagen de fyller 50 er den første dagen i deres nye liv. Vi blir med dem når de feirer Kajas bursdag og 17. mai. I løpet av ett døgn, som innebærer en spontan heisatur på byen, gjenoppdager trekløveret både livslysten og det varme vennskap. De vil forsøke å hjelpe hverandre med å komme seg igjennom det som oppleves vanskelig i livet. Dette er det avsluttende kapittelet i hustruer-trilogien...

Filmen åpner med at vi mimrer litt over de andre filmene. Litt unødvendig når man nettopp har sett de foregående filmene. Jeg må si at jeg ikke liker slike oppsummeringer, men om det er lenge siden man har sett de forgående filmene så kan det være helt ok. Man bruker ikke mer enn omtrent 3 minutter på de tidligere filmene. Når man endelig kommer til nåtiden, eller det vil si 1995 så begynner filmen litt snodig. De tre er samlet ute på gaten og Kaja har en plastpose på hodet sitt. Hun føler seg så utenfor og vil helst gå hjem. Det viser seg at Kaja har bursdag og da trikken kommer mot dem taes plastposen av og Kaja blir overrasket og glad igjen.

Det er også skjedd mye i livet til de tre hustruene. Fornuftige Kaja driver bruktforretning, bor sammen med sin senile mor etter en skilsmisse og et nytt mislykket forhold. Kaja ble forelsket og så hoppet hun fra redet (skilte seg) og inn i armene på en demon. Det gikk ikke, det varte i to år. Nå er hun alene og det er en ny erfaring for henne. Mie tok et valg om å endre livet sitt og har videreutdannet seg, og nå er hun blitt rektor. Hun er også nygift og lykken smiler den en gang så småsurrete hustruen. Heidrun lever sammen med 296 salatsentrifuger som hun ikke har fått avsetning på. Hun er for tiden arbeidsløs. Men hun har mange jern i ilden som at hun skriver på en roman og er involvert i en trekant med to samboere.

Anja Breien har nå lagt siste hånd på verket med denne siste Hustruerfilmen. Men dessverre er filmene bare blitt svakere og svakere film for film. Breien forsøker å gjøre sitt beste med det materialet hun har å jobbe med her, men manuset er rett og slett alt for svakt. Den tredje filmen er heller ikke like særpreget som de foregående filmene. Den mangler litt av den friskheten som den første filmen hadde og også den andre hadde en del av. Hustruer 3 blir mer en helt vanlig og ordinær film. Filmen forsøker å fremstå som en rein komedie, men dessverre uteblir latteren. Det er en ting som er veldig kult med Hustruer-filmene, og det er at man får se hvordan det norske samfunnet har endret og utviklet seg gjennom 20 år. Man får også selvsagt se kvinnens rolle i samfunnet gjennom disse årene også forskjellige stadier av kvinnelivet da vi følger de samme hustruene i alle filmene. Film nummer tre fungerer som en grei slutt på det hele, men er ikke en spesielt god film i seg selv.

Filmen blir mindre politisk og blir redusert til bare å være en slags avslutning. Det er mulig det er fordi man i 1995 hadde kommet langt på vei for å likestille mann og kvinne i Norge. Denne tredje filmen er litt mer tung og kjedelig da den mangler litt innhold. Man forsøker å hente seg inn igjen med å overkunstifisere filmen, men det gjør filmen bare enda mer sær og lite allment. Det var jo nettopp dette med at man hadde en så lett og ledig tone i de to første filmene som fungerte så godt. Skuespillet er igjen ganske bra, men man klarer ikke helt å få den samme naturligheten i det hele som spesielt den første og dels den andre filmen hadde mye av.

Det blir noe litt tannløst over denne filmen. Mann føler det litt som de aller siste Olsenbanden-filmene. Luften er gått litt ut av ballongen og siste avsnitt er desidert det svakeste. Jeg kan ikke annet enn å rulle en sterk toer for dette som feiler på å skape en interessant film, men som på en måte likevell føles som en helt ok avslutning på hustruenes festligheter og begynnelsen på slutten av deres liv.