I det en kvinne tar sitt eget liv, blir plutselig 8 mennesker mentalt forbundet med hverandre. For de 8, forandrer hun livene deres for all tid. Vi føler alle de 8 individene som lever i åtte forskjellige land rundt i verden. Will er en tøff politimann i Chicago, Riley er en islandsk DJ som holder til i London, Capheus ‘Van Damme’ er en bussjåfør i Nairobi, Sun er en forretningskvinne og kampsportutøver i Seoul, Lito er en berømt skuespiller i Mexico City, Kala er en farmasøyt i Mumbai, Wolfgang knekker kodelåser i Berlin og Nomi er blogger og hacker i San Fransisco. Sammen må de kjempe mot en felles fiende i kampen mot skjebnen...

Det hele starter med at en kvinne ligger å skjelver på en madrass i en katedral. Hun henter frem en pistol. Det virker som om hun er psykisk syk og trenger medisin. Hun vil ikke at flere skal dø på grunn av henne. I en visjon ser hun åtte personer. Hun ber Jonas som er hennes kjæreste om å beskytte dem. En eldre mann med hvitt hår som ser ut til å være lege ankommer katedralen. Men han klarer ikke å hindre at kvinnen tar sitt eget liv.

Serien er skapt av Wachowski-søskenene som er de samme som skapte Matrix. Siden har de laget en rekke filmer med vekslende hell. Dette er den første TV-serien de prøver seg på. Med Netflix som arena lå nesten alt til rette for at dette kunne bli en seriehitt, men dessverre treffer ikke serien blink fra første stund. Dette beveger seg i et seigt tåkelandskap som ikke lysner før det bare er tid til å redde stumpene.

Begynnelsen på første episode er litt rar og danner ikke det beste utgangspunktet. Man føler seg ikke engasjert i handlingen fra første stund. Vi besøker veldig mange byer i forskjellige land. Det tar igrunnen veldig lang tid før vi skjønner helt hva som foregår og hvorfor vi skal engasjere oss i serien. Det hele åpner som et stillestående drama som ikke ser ut til å ha staket ut en kurs. 8 hovedroller er noen karakter for mange og når man skal holde rede på alle rundt dem til en hver tid, føles dette litt for mye.

Det er vanskelig å få tak på hva som egentlig foregår. Fristet ikke veldig å se videre fra første episode, og ikke før i slutten av andre episode begynner man å få nok informasjon til å danne et tilstandsbilde. Serien mangler driv fra begynnelsen og begynner ikke å bli litt halvspennende før etter rundt to timer inn i serien. Derfra skrur man ikke akkurat på slusene, og serien føles som den er strekt utover 12 lange timer. I episode 7 er neste spenningstopp. Det føles sårt tiltrengt. Det blir litt slåssing underveis, men for min del kunne nok actionbiten vært høyere prioritert i serien. Det samme gjelder med spenningen. Om man hadde laget en spillefilm eller en mye kortere TV-serie, kunne dette blitt en 'killer' av en film / TV-serie.

Konseptet for serien er okei nok og føles som noe i den duren M. Night Shyamalan kunne funnet på. Om bare resten av serien hadde vært like friskt som TV-serie-ideen, kunne dette blitt en fest. For min del ble dette for mye drama, og det er ingen dum ting i seg selv, men når man ikke klarer å engasjeres i det som skjer, blir det ikke nok underholdning i serien. Jeg elsker jo også mysterier, og her får man også det, men det blir for lite fremdrift i fortellingen. Det virker nesten som om man blir holdt for narr som seer. Det begynner å bli litt interessant når alle de 8 kan bruke hverandres evner.

Serien kjører fri seksuell legning med både homoseksuelle, lesbiske, transer og til og med hetroer. Det blir noen malplasserte sexscener innimellom som nesten varer like lenge som Neo og Trinitys sexscene i Sion i ‘The Matrix Reloaded’. Det er ingenting galt med sex på TV, og her har det sin funksjon for rollefigurene, men man trenger ikke få det inn med teskje. Det samme gjelder en fødselsscene som varer og rekker akkompagnert av klassisk musikk. Dette er noe man ofte finner i mer kunstaktige filmer, men om slikt har noe for seg på netflix hos breddepublikum er jeg noe mer usikker på.

Noen ganger kan det være litt vanskelig å skille hva som er drøm og hva som er virkelighet. Det blir mye psykedeliske scener. For meg ble dette litt for mye av det gode. Jeg tenker på de kunstneriske 'slow motion'-effektene og de snodige kameravinklene som stadig veksles mellom. Det er mange såkalte ‘kunstpauser’ i serien der det ikke skjer noenting forhold til handlingen. Disse scenene er ikke like kul som man ønsker at de skal være. Noen ganger kunne det sikkert vært bedre å sett ned i et tomt brusglass. Serien tar seg veldig god tid og vi blir med på lasset som flue på veggen. Min første følelse er at det kan bli for mye hverdagsscener i en serie. Fotoet er også tidvis veldig vakkert.

Serien er veldig langtekkelig. Jeg Sliter virkelig med å oppnå nok konsentrasjon til ikke å se bort fra skjermen. Dramaet er ikke like interessant som jeg hadde håpet på. Det er mye fokus på rollefigurene, og for meg virker det som om man nesten må akseptere at de i seg selv skal utforme hele serien. Men det kommer noen lyspunkter etter hvert og mot slutten av serien løftes en del av inntrykket slik at alt føles noenlunde okei.

Konklusjon
Serien kommer seg veldig etterhvert. Men litt synd det må ta over 7 timer for at man føler man begynner å få noe igjen for å se serien. Jo mer man bruker tid med rollefigurene jo bedre føler man at man kjenner dem. Man får sympati med dem alle og episode for episode vokser karakteroppbygningen som kanskje er det beste med denne serien. Slutten på sesongen er mye bedre og mer intens enn begynnelsen. Der nøstes alt opp og vi får en okei ende på visen. For min del håper jeg ikke at det kommer mer Sense8. Serien er helt grei, men ikke solid nok til å fortjene nok av min oppmerksomhet over så lang tid.