---

Terningkast:


Ingress:

Adolf Hitler bygger opp militæret og trekker Europa inn i krigen. Men selv når Frankrike faller, nekter Amerika å kjempe. USA produserer kjøleskap, imens resten av verden lager bomber. Noe må endres, fordi japanerne legger lumske planer som vil tvinge Amerika inn i krigen. Alle som fulgte med i historietimen vet hvordan det gikk når den amerikanske marinebasen, Pearl Harbor, ble angrepet i 1941. Vi følger de unge amerikanske pilotene Danny Walker og Rafe McCawley i USAs forsvar under det katastrofale angrepet. På bakken forsøker sykepleieren som de begge er forelsket i, Evelyn Stewart, å ta hånd om alle de skadede. Det blir åpenbart et mørkt kapittel i amerikansk krigshistorie, men kan det bli en lykkelig affære for en av heltene?

Anmeldelse:

Jeg husker godt kritikkene i media til Pearl Harbor som da den kom var alt fra total slakt til litt over midt på treet. Det var god nok grunn til at jeg aldri så filmen på kino. Har faktisk ikke sett den siden heller før nå. Min grunn for å se filmen nå var at jeg nærmest har en umettelig appetitt på filmer som sentreres rundt andre verdenskrig. Hadde også i ung alder en liten 'crush' på effektfilmer, og dette var også verdens dyreste film da den ble laget. Var derfor litt spent på hva filmen hadde å vise meg. Håpet at jeg skulle få noe effektmagi og krigsaction med på kjøpet.

Filmen starter vakkert med at et fly lander i soloppgangen en morgen i Tennessee i 1923. Inni en falleferdig garage like ved en lokal flystripe sitter to gutter å leker at de flyr i kamper med andre kampfly. Etter at flyet har landet sitter ungene seg bak spakene og starter flyet opp. De vet de ikke har lov og men det gikk bra med barna og flyet som stopper igjen etter endt rullebane. Men da faren til den ene gutten merker udåden, så blir det bråk. Far slår sin sønn og den andre gutten henter en treplanke som han slår ned kameratens pappa med. Allerede med denne scenen får man en flau bismak i kjeften. Om resten av filmen blir like klijemessige tåpeligheter, skjønner jeg slakten filmen fikk. Og dessverre fortsetter filmen i samme åndedrag.

Ben Affleck og Josh Hartnett spiller de to flygale guttene som vi møtte i barndommen i åpningsscenen. Nå er de blitt eldre og har fått tillit bak spakene i cockpiten. I første scene der de flyr ‘chicken’ mot hverandre holder de på å drepe hverandre. Og slik dumskap fungerte tidvis i Top Gun, men med denne flaue avleveringen av en kommentar med forsøk på humor fra en mildt sagt unaturlig, stammende rødtopp, faller alt i sur jord. Sjefen blir selvsagt potta sur for at gutta nesten ødela krigseiendom til over 45 000 dollars, men Rafe McCawley unnskylder seg med at han gjorde det for å inspirere gutta. Sjefen skriker ut sint at det bare er ‘Bullshit’, men retter seg til at det er veldig bra ‘Bullshit’.

Med slike scener som er så totalt useriøse, skaper filmen en såpass useriøs setting. Det er rett og slett vanskelig å skulle involvere seg i det som skal komme. Hadde dette bare vært en komedie, men dette tar mål av seg for å være en film i den noe mer seriøse sjangerne drama og krig. For meg virker dette som rein galskap av et prosjekt og det hele bevitner om at vi har med en filmskaper å gjøre som har litt for stor selvtillit og litt for mange baller i luften. For meg ble dette nærmest tortur å se på. Sjelden ser man en dyrere kalkun enn dette entre kinolerretet.

Ting kommer seg imidlertid noe etter hvert, men hva var vitsen med den alt for plumpe begynnelsen? Underveis kjører filmen på med forsøk på en klassisk kjærlighetshistorie med to menn som kjemper om den samme damen. Dette er bare et stort frieri til den kvinnelige filmtitter for å også få dem til også ville se krigsfilm. I en slik film er det vanskelig å vite om man kan stole på noen som helst av informasjonen som blir oss servert. Hvis man hadde rendyrket denne filmen mer og kuttet bort det tåpelige daukjøttet, kunne dette blitt en ganske så bra film. Kanskje Clint Eastwood kunne reddet Pearl Harbor fra bare såvidt å redde stumpene?

Filmen er best når det eksploderer som mest og krigen raser rundt årene på oss. Der får man noen scener som nesten er i samme kvalitet som Steven Spielbergs ‘Saving Private Ryan’. Actionen kommer tett underveis og nettopp dette tekniske elementet med filmen er det beste. Her merker man at det er brukt store summer på filmen. Effektene holder mål og man får selvsagt hundrevis av eksplosjoner i kjent Michael Bay-stil. Men for noen vil det kanskje være for sent å snu en film etter 90 lange minutter? Men filmen klarer aldri helt å snu. Det er den siste dryge timen et sterkt eksempel på. Lengre sippeprosjekt og mer patriotisme skal man lete lenge etter. Jeg snakker selvsagt om kjærlighetens og Pearl Harborangrepets etterspill.

Konklusjon
Michael Bay er langt fra noen filmskaper som rører ting i meg. Han skal ha en stor takk for The Rock, som jeg satt stor pris på, men bortsett fra den har det for det meste vært helbom for min del. Dette må være noe av det sletteste Michael Bay har smidd noensinne den største galskapen filmhistorien har sett siden Alejandro Jodorowskys Dune-prosjekt tilbake på midten av 1970-tallet som svidde av uhorvelige pengesummer, men som aldri ble noe av. Men det Jodorowsky klarte i motsetning til Bay, var å sikte skyhøyt og skape kvalitet i all planlegging ned til minste detalj. I forhold er Pearl Harbor smidd for å tilfredsstille absolutt alle og tjene mest mulig penger. Nettopp derfor blir den en åleglatt affære som ingen liker å omfavne. Enden på visen er også hinsides alle Cowboyfilmer jeg noensinne har sett.