Mitt første møte med regissør Baz Luhrmann-film var med Australia fra 2008. Den likte jeg sånn tålelig greit. Etter det så jeg Den Store Gatsby som jeg falt mye mer i smak. Og nå tenkte jeg at jeg skulle ta fatt på hans antatte indrefilet i Moulin Rouge. Filmen skal være influert av Bollywood-filmens typiske historie. Jeg tenker på kjærligheten mellom mann og kvinne og kampen for å få sin drømmedame, selv om det er ‘forbuden’ kjærlighet. Selvsagt er også stykket de holder på med inspirert av Bollywoodfilmens hjemland, India. Også noe av musikken i stykket er Bollywoodfilmlignende.

Jeg gjør alltid litt research før jeg ser filmer. Der kom det frem at Moulin Rouge er fransk for Rød mølle og er en tradisjonell kabaretscene som ble oppført i 1889. Den ligger like ved Montmartre i Paris, og er berømt for den store vindmølleimitasjonen på taket. Stedets utforming og navnet Moulin Rouge er ofte blitt gjenstand for etterligninger fra andre nattklubber over hele verden. Underholdningen på scenen ble kjent for sine mange, frekke og fargerike danseshow.

Alt starter i Paris i 1900. Vi får alt presentert gjennom et lite innrammet bilde i sort hvitt. Dette minner veldig mye som det man ofte får i de de gamle stumfilmene. En mann står å synger på taket av Moulin Rouge. Han synger om en underlig fortryllet gutt. Deretter flyt vi over Paris før vi dukker ned i Montmatre i kjent Luhrmann-stil, som jeg kjenner igjen fra en lignende scene i Den Store Gatsby. Vi snor oss gjennom noen gater og inn vinduet til en ung mann der farger skrues på. Han setter seg etterhvert foran skrivemaskinen og skriver noen linjer om hvor viktig det er å bli elsket.

Vi befinner oss på Moulin Rouge. Det er en nattklubb, danselokale, bordell som er eid av Harold Zidler. Moulin Rouge er et rike av nattlige fornøyelser. Der lekte de rike og mektige med underverdenens skjønnheter. Den vakreste av dem alle var Satine. Det var den unge mannen Christians (Ewan McGregor) store kjærlighet. Hun var en kurtisane av de sjeldne, som solgte sin kjærlighet til menn. De kalte henne ‘Den funklende diamanten’, og hun var stjernen på Moulin Rouge.

Christian forteller at han kom til Paris året før i 1899. Montmatre var for mange syndens bule, men for andre var det selve mekka for bohemene. Musikere, malere, forfattere gikk under navnet ‘Revolusjonens barn’. Christian kom fattig til Paris for å skrive om sannhet, skjønnhet, frihet og kjærlighet. Men det var bare et problem og det var at han aldri hadde vært forelsket…

Når først filmen kommer i gang, blir vi kjent med en rekke underlige skruer som driver med en oppsetning av den snåleste versjonen jeg har sett av Sound of Music. Der blir en høy argentinsk mann offer for narkolepsiens søte søvn midt i øvelsen. Vi blir også kjent med en eksentrisk kortvokst ung mann og en hipster som styrer musikken. En fellesnevner for stykket er fargerik galskap. På mange måter ligner dette litt på det man kunne funnet i en Terry Gilliam-film, bare ikke helt på samme måten.

Jeg elsker hvordan filmen leker med veldig mye som er laget av musikaler, populærmelodistofer og musikk forøvrig. I tillegg til Sound of Music får vi varierte innslag fra alt fra Nirvanas 'Smells like teen spirit', 'Lady marmelade', Madonnas 'Material Girl' og til Diamonds are a girls best friend. Ofte får man bare noen kjente strofer eller noen melodilinjer. I neste setning kan det være en ny sang som blir gestaltet. Alt er herlig føyd sammen slik at man fryder seg over å oppdage alle referansene underveis. Dette gir også en del tilbake til filmen og oppleves som et friskt pust inn i den moderne filmmusikal.

Skuespillet er veldig over the top. Nicole Kidman fremstår som en foxy, forgudet skjønnhet. Ikke ulik Jessica Rabbit fra ‘Hvem Lurte Roger Rabbit?’. Det er også litt tegnefilmaktige lydeffekter også til tider som gjør likheten enda mer treffende. Kidman virker noe utilpass i rollen som fristerinnen Satine i begynnelsen. Da er Ewan McGregor bedre som den famlende og forelskede forfatteren. Sangnummerne kan nok for noen virke litt kunstige, men de er solid sunget av både Kidman og McGregor.

Noen ganger føler man kanskje at det blir for mye av det gode. I mine øyne er dette tidvis litt i klasse med Wes Andersons snåle rollefigurer og filmunivers. Baz Luhrmanns sterkeste kort på hånden er absolutt estetikken som er svært gjennomført i alle ledd. Man får en fargerik forestilling i alle ledd med fantastiske vakre filmeffekter som er med på å gjøre filmen gjennomført spesiell. Effekter, farger, kostymer og scenografi spiller hovedrollen i filmen. Historie og plott spiller andrefiolin i filmen. Etter hvert som filmen skrider fremover blir den mer og mer intens.

Konklusjon
Jeg er ikke i utgangspunktet overbegeistret for musikaler, men dette var igrunnen ganske så fengende. Er musikalen solid nok, så klarer jeg å leve meg inn i det som skjer, og det gjør jeg her. For noen kan dette kanskje bli litt for klassisk kjærlighet. Personlig er jeg svært åpen for slike ‘klissehistorier’, bare de har et snev av troverdighet i seg og passer inn i resten av verket. Og det synes jeg er tilfelle i Moulin Rouge. Filmen har helt klart sine stunder og er nok den beste av Luhrmann, men jeg føler at det hele kunne vært enda mer gjennomarbeidet. Det er dog vanskelig å huske så mye musikk fra filmen siden den er iblandet alt mellom hunger og kanari, men det føles ikke som noen bremsekloss i denne sammenhengen.