Filmen forteller historien om revolusjonens første dager i 1905. Allerede der ble den gryende revolusjonen født, selv om den russiske revolusjonen ikke braket løs for alvor før 1917. Arbeiderne på panserkrysseren Potemkin er lei av at de får dårligere mat enn de russiske fangene i japansk kirgsfangenskap. Det er til og med mark i kjøttet de får på Potemkin. De overordnede står på sitt og sier kjøttet er bra. Det er en klar rangordning. De som bestemmer har all makt og må lydig følge ordre som dresserte hunder. Vi får se at liv er mindre verdt enn ordre når skipet skal styres med jernhånd. Om du ikke liker suppen, kan du bli hengt. Det er ikke rart det blir opprør av slikt.

Jeg elsker krigsfilmer og dette er den eldste av de gamle krigsfilmklassikerne jeg har sett til nå. Visste ingenting om filmen før jeg så den. Ble anbefalt den av en kamerat og da er ikke jeg vond å be. Dette måtte sjekkes ut og jeg ble heldigvis ikke skuffet. Jeg kan avsløre allerede her at dette er en aldri så liten godbit av dimensjoner som skjøt seg inn i filmhistorien.

Filmen åpner med at bølgene slår over en molo. Med dette symboliserer filmen at revolusjonens vinder sveiper over Russland. En gåtefull prosess skjer i utallige hjerter. Den enkeltes personlighet oppløses i massen, massen oppløses i opprør. Deretter seiler vi med et krigsskip. Matrosene Matjusjenko og Vakulintjuk på Potemkin vil støtte sine brødre i arbeiderne. De vil stå i fremste rekke for revolusjonen.

Filmen begynner rett på handlingen. Vi får med en gang følelsen av å være med på skipet. Dette blir som et dykk tilbake i tid. En tid der hengekøyer var dagligdags på skipene. Det måtte sykt mange karer til for å få et krigskip som Potemkin til å gå rundt. Vi får også en del politiske undertoner og man skal være klar over at filmen ble laget for å fremme det kommunistiske budskapet. Heldigvis er filmen også såpass vellaget at den ikke trekkes ned i gjørmen sammen med 'idealismen'.

Panserkrysseren Potemkin er svært stødig på å skildre situasjoner helt uten ord. Ansiktsuttrykk og kroppsspråk blir brukt til sitt fulle i denne filmen. Det er på slike stumfilmer at man får følelsen av at filmmagi ikke bare er i form av tale. Man føler det er et veldig bra tegn når man ikke trenger å gi oss så mye leselekser på skjermen. For noen kan skuespillet virke teatralsk, men det er nødvendig for å kunne fortelle historien uten så mange ord.

Man merker at dette er blant kremen av stumfilm. Lyssetting og foto går virkelig hånd i hånd. Alt ser makeløst ut på Blu-ray-utgaven jeg så av filmen. Dette er den første filmen jeg ser av Sergei M. Eisenstein. Må si dette lokker meg til å også se flere filmer av denne mesterregissøren. Kanskje ‘Ivan the Terrible’ part 1 og 2 blir mitt neste prosjekt fra Eisensteins utsøkte hånd.

Dette er en viktig del av filmhistorien og en storfilm som må ha gitt store inntrykk på kinogjengerne for rundt 90 år siden. Det er rett og slett vanskelig at denne filmen kunne vært bedre laget. Det måtte ha vært med tilskudd av lyd og kanskje farger, selv om filmen er ganske så uttrykksfull i sort/hvitt.

Det er imponerende å se hvor mange statister som er med i filmen. Enkelte av scenene er praktfulle og mektige. Det er mange minneverdige scener, men den kjente såkalte barnevognscenen i trappen er nok en av de aller mest kjente. Den er til og med gjenskapt en rekke ganger foreksempel i Brian De Palmas De ubestikkelige og Mannen med den nakne pistol 33 & 1/3.

Det er ikke godt å si underveis hvordan filmen vil ende. De som har lest historieleksen på den russiske revolusjon godt nok, blir nok kanskje ikke overrasket, men for meg var dette et nytt kappittel historie som jeg i alle fall ikke husket at jeg hadde gjennomgått. Jeg skal ikke røpe annet enn at det blir noen intense sluttminutter med stor spenning.

Konklusjon
Etter en film som dette merker man at sanseinntrykkene er på plass. Det er mulig jeg er litt for filmnerd, men jeg bejubler slik kunst som dette. Samtidig merker man at filmen begynner å dra på årene, så de unge actionhungrige effektjunkiene tror jeg nok ikke biter like godt på en slik eldre sak. Men man skal aldri si aldri. I alle fall er dette et stykke filmhistorie som når det gjelder filmhåndverk klarer seg meget bra. Også i forhold til dagens krigsfilmer når det gjelder teknikk, kameraføring og klipp. Musikken er også herlig akkompagnert til bildene. For meg var dette en nytelse å se.