Filmen åpner med en sort skjerm og en mild kvinnestemme som forsøker å se for seg noe hun har sett tusenvis av ganger. Valget faller på en eik på et jorde. Videre flyter fantasien hennes over på mindre ting som eksempelvis en schæferhund. Det sies også til henne at evnen til å se for seg ting også vil forsvinne. At nervene visner uten nye synsinntrykk. Men hun kan bremse det. Hvis hun jobber med det daglig, kan hun klare å holde det ved like. Det er ikke så viktig at alt stemmer i fantasien, bare hun ser det tydelig for seg.

I mine øyne er det en stor begivenhet når manusforfatteren bak Reprise (En av mine norske ynglingsfilmer) kommer med egen film. Eskil Vogt er en glimrende manusforfatter og her viser han at han også har en moden filmskaper i seg også. Jeg lot meg i alle fall rive med av denne svært ambisiøse filmen. For noen kan dette kanskje bli litt sært, men vakrere film om det å bevege seg inn i en blinds verden skal man lete lenge etter.

Det er både vakkert og absurd å bli satt inn i en blind kvinnes hverdag. Det er nok ikke enkelt å være blind. Tenk det å leve et liv i mørke, der lydene, luktene og følelsene styrer alle inntrykk. Det er litt av en filmlek man blir stilt overfor i denne filmen. Jeg elsker slike friske filmer som Blind, der man tenker utenfor boksen. Alt er sett ut fra en blind kvinnes perspektiv. Vi får se vår hovedrollefigur famle seg rundt i leiligheten sin, trekke te og fungere i hverdagen. Og som det hør og bær så er det mye fokus på lydene som nok også blir mer tydelige for en blind dame.

Man får også en del aritge betraktninger. Den blinde damen er flink til å observere livet rundt henne. Hun beskriver Einar som er ensom og litt opptatt av nettporno. Han blir særere og særere i hans behover. Vi får også vist en del av hans utvalg av litt porno. Alt blir presentert med en tilhørende sort humor som oppstår av at den blinde damen forsøker å fortelle hvordan det hele henger sammen på en forståelsesfull måte.

Vi får mange digresjoner underveis i filmen. Det er supermorsomt når man får se mor som dikter opp at hun treffer noen gamle venninner i byen og datteren spør hva de heter. Mor har problemer med å komme på navn og da blir det Turid og Kristine som datteren også heter. Slike situasjoner som dette har man også opplevd i eget liv at man tar hvite løgner som man plutselig må forsvare for å ikke bli ‘avslørt’.

Vi får også historien om det øyeblikket livet gikk over i mørke. Hun var ute på byen og danset. Da oppdaget hun at hun hadde en flekk på linsen. Hun skylte den og danset mer. Hun merket at den var der ennå, men overså det. Flekken var der også neste morgen da hun våknet, og før hun fikk time hos spesialist hadde hun fått det på det andre øyet også.

Det å få innsyn i en blinds verden er veldig fascinerende. Hun ser fortsatt i drømme. Hun våkner, og det tar noen sekunder før hun husker at hun ikke kan se. Jeg digger også at man får en rekke dagdrømmer og tanker filmatisert underveis. Man må med andre ord tolke selv hva som er drøm og ikke. Det er ikke lett å gå ut lenger for den nylig blinde damen. Hun husker ikke lenger hvordan hun ser ut.

Humoren i filmen er herlig frekk og oppstår ofte i absurde tanker og drømmer. Ingrid skriver historier om sin mann som treffer en nabojente. Absurd nok blir hun også blind på samme måten som Ingrid. Vi får presentert en kryssing mellom tankelivet til Ingrid og det virkelige livet hennes. Med andre ord flykter hun inn i en fiktivt verden. Det er virkningsfullt å få se Ingrid som ser på TV uten at vi ser skjermen og samtidig som hun forteller at hun synes det å se på TV er like lett som før, man ser lett for seg bildene.

Konklusjon
Dette er en meget spesiell film. Jeg har ikke sett så mye lignende. Ellen Dorrit Pedersen har levert mange knallsterke roller, og dette er virkelig en av dem. Det er meget tøft å få hele filmen presentert gjennom en blinds verden. Det betyr at det vi ser ikke nødvendigvis er det som virkelig forgår da hovedpersonen Ingrid ikke alltid har alle detaljene på plass. Manusmessig er dette like friskt som Reprise. Handlingen spøker med seg selv. I mine øyne er dette en kjempefilm. Med en gang rulleteksten setter inn smiler man og tenker igjennom den fine stunden man hadde når man så denne kunstneriske godbiten.