Året er 1943. Vi skal langt inn i jungelen. Der lages det jernbane. Noen amerikanske krigsfanger begraver en av sine egne. Etter å ha gitt deres vakt en lighter i bestikkelse blir de skrevet opp på sykelisten slik at de slipper å arbeide mer. Like etter ankommer et lass med nye britiske krigsfanger med Oberst Nicholsen i spissen. De blir tatt imot av oberst Saito av den japanske hæren, som ønsker dem velkommen. Han er den øverstkommanderende i fangeleiren. Dette er leir nummer 16 langs den fantastiske jernbanen som snart skal forbinde Bangkok med Rangoon.

De britiske fangene har blitt utvalgt til å bygge en bro over elven Kwai. Arbeidet krever en viss kunnskap. Offiserene blant de britiske fangene vil jobbe sammen med de vanlige soldatene for å forsikre at arbeidet blir gjort forskriftsmessig. Men de får klar beskjed: Den japanske hæren kan ikke fø slappfisker! Hvis de arbeider godt, vil de også bli behandlet godt. Hvis ikke venter straff. Å rømme er heller ingen god plan, selv om det ikke finnes gjærer eller vakter i leiren. De befinner seg nemlig på en øy i jungelen som det er umulig å rømme fra.

Kommandørkaptein Shears fra USAs marine, har vært i leiren en stund. Han kan fortelle at det bare er to fanger igjen av de som bygde leiren. Skipet til Shears sank. Han kom seg i land, men ble fanget. I leiren var det mesteparten australiere, noen briter, indere og burmesere. Alle døde av malaria, dysenteri, beriberi, koldbrann, sult, utmattelse, skuddskader, slangebitt, selvmord eller Saito tok kål på dem.

Med andre ord er dette ikke oppmuntrende ord for Oberst Nicholsen og nykomlingene. Nicholsen er en mann av den gamle skolen. Han ble beordret til å kapitulere av hovedkvarteret. Nicholsen henviser seg til de siviliserte lovene fra Genevekonvensjonen da offiserene ikke vil jobbe, men Oberst Saito er av annen oppfattelse. Oberst Saito synes dette er lover for feiginger. Men Nicholsen er en hard nøtt å knekke. Det blir litt av et psykologisk spill mellom Saito og den brtiske fangede Oberst Nicholsen.

Jeg har sett Broen over Kawi for godt over 10 år siden. Da husker jeg at jeg likte den. Derfor ville jeg se om den fremdeles falt i smak. Filmen er basert på en roman av den franske forfatteren Pierre Boulle. I følge Wikipedia er filmens handling er løst knyttet til den faktiske konstruksjonen av en jernbanebro over elven Mae Klong (som fikk et nytt navn på 1960-tallet, Khwae Yai). Den beryktede Burma-Siam jernbanen, bygget av krigsfanger fra Samveldet, Nederland og USA, var et japansk prosjekt som hadde som hensikt å forbedre kommunikasjonene for å forsyne den store japanske hæren i Burma.

Filmen utspiller seg som en dramafilm satt til andre verdenskrig. Men heldigvis får man også en del fornøyelig galgenhumor med på kjøpet. Det psykologiske spillet mellom de britiske soldatene, som saboterer det å bygge broen, og leirlederen Saito, som blir liggende etter skjema for å ferdigstille broen over Kwai, gjør hele filmen svært verdt å se. De to stabeistene Oberst Saito og Oberst Nicholsen har litt av en frydefull drakamp. Med andre ord er dette en veldig original og annerledes krigsfilm.

Det er noe litt eget over disse eldre Oscardramaene. Denne filmen sanket hele 7 Oscars, blant annet for beste film, beste mannlige hovedrolle og beste regi. Det vil si at filmen virker svært gjennomarbeidet i alle ledd. Også fotoarbeidet gjør at filmen fremstår som svært frisk den dag i dag. Skuespillet er svært minneverdig utført av flere med Alec Guinness (Obi-Wan Kenobi i Star Wars, 1977) som spydspissen i produksjonen.

Konklusjon
Man visste virkelig hvordan man skulle lage god film også på slutten av 1950-tallet. Dette er en av de beste av de gamle traverne. Filmen er til og med laget i farger. Regissør David Lean viser at det ikke var noen tilfeldighet at han ble filmskaper. Det å ha klassikere som ‘Broen over Kwai’, ‘Lawrence of Arabia’ og ‘Doktor Zhivago’ på merittlisten sin er bare svært få filmskapere forunt. Dette gjør at jeg får lyst til å se flere filmer av denne mesterregissøren også ut over de tre. Uansett er ‘Broen over Kwai’ en utsøkt film du ikke bør gå glipp av. Den er litt lang, men underveis får man masser av sjarme, noe humor og også sitrende spenning. Med på kjøpet får man et solid drama og en god historie. På slutten sitter man faktisk helt på kanten av stolkanten. Hva mer kan man ønske seg av en film?