Filmen følger Clara (Gemma Arterton) og hennes datter Eleanor (Saoirse Ronan). Gjennom årtier har de leved et nomadisk liv. De har forsøkt å passe inn der de har dratt. Clara jobber som stripper på en lokal klubb for at forsøke å forsørge seg og datteren. Eleanor på sin side er blitt trøtt av den hektiske livsstilen, og ønsker å leve et et vanlig liv som en normal tenåringsjente. Men det går ikke lang tid før de tvinges til å flykte igjen. Snart befinner den lille familien seg i en søvnig fiskerlandsby. Der ser Clara sit snitt til at starte sitt eget bordell. Eleanor møter den unge Frank (Caleb Landry Jones) og han faller for henne. Det er klart for nok et drama for de spesielle jentene...

Alt starter som sagt som en vanlig historie. Men ganske tidlig i filmen ser man en ung dame som suger blod fra pulsåren til en gammel mann. Allerede der begynner man å tenke på om dette blir nok et vampyrdrama, og det blir det. Det eneste nye her er sammensetningen og historien som fortelles. Rollefigurene er også passe skrudd til uten å imponere for mye. Vi får en historie om to forskjellige unge kvinner. Den ene er en flyfille og den andre liker seg best for seg selv. Filmen forteller oss at mennesker trenger å fortelle historier, dette er kanskje ikke helt en slik historie som på død og liv må fortelles.

Regissør Neil Jordan er ikke ukjent med vampyrfilmer og har fra før skapt En vampyrs bekjennelser fra 1994 med Tom Cruise og Brad Pitt i hovedrollene. Men denne filmen er langt fra den filmen i gjennomføring. Byzantium prøver seg riktignok på litt av det samme, men bommer grovt innimellom på målet. Jeg har sett mange vampyrberetninger opp igjennom årenes løp og denne er ikke noe særlig bedre enn gjennomsnittet av dem. Så spør man seg: Hva gikk galt? Jeg skal forsøke å svare etter beste evne i de neste avsnittene.

Noen ganger blir filmen veldig seig. Det er akkurat som om ikke dramaet og historien helt klarer å holde din interesse oppe hele veien. Det blir en del innadvente scener som da hovedpersonen setter seg ned å spiller piano. Dette er som tatt ut av filmlæreboken, bare at det tipper litt over kanten og man gjennomskuer det som virkemiddel.

Filmen er nesten litt kunstfilmaktig. Fotoet er bra vakkert skutt til tider og man merker at regissøren har tenkt litt igjennom hvordan tings skal formidles. Men til tross for dette blir det alt for lite driv i filmen. Det blir litt mye klisjeer som at den ene jenta nynner imens den andre går ut en tur. Man har forsøkt å skape et grøsserdrama, og selvfølgelig er det passe mye blod i filmen til vampyrfilm å være, men man får aldri helt noen godfølelse av å se filmen.

Dette er okei mørkt, men man gjesper litt og ser på klokken mens man ser denne filmen. Historien hadde trengt litt nytt ‘friskt’ blod. Heldigvis er det noen lyspunkter i filmen annet enn fotoarbeidet. Jo mer man ser, jo bedre føles inntrykket, men man klarer aldri helt å redde helhetsinntrykket opp fra det litt middelmådige. Hele veien føler man at det ligger noe uforløst og ulmer bak det vi opplever. Dessverre tørster jeg ikke nok etter å finne ut av fortiden til hovedpersonen.

Som sagt så ligner filmen litt på 'Interview with an Vampire', men er langt i fra like velfortalt. Innledningen til denne filmen er svært svak og langsom. Vi får en kjærlighetshistorie som allerede er døende før den er begynt. Det er mer enn bare litt som føles merkelig. Man kan dvele i 10 minutter i en film og ikke en hel time, slik som her. Grunnen til all dvelingen er at filmen skal pensle seg inn på fortiden og hvordan våre venner endte opp som vampyrer.

Konklusjon
Filmen kommer seg noe og rundt timen begynner det å åpenbare seg litt spenning og interesse for hva som åpenbarer seg. De sitter man heldigvis å lurer litt på helt hvordan dette vil ende. I begynnelsen er dette traust, men når filmen er over føler man likevel ikke at filmen var helt skivebom. Dette er heldigvis ingen Twillight. Den ligner mer på mesterverket ‘La den rette komme inn’, noe Byzantium er langt fra å kopiere. Byzantium er en film som kikker nærmere på det å være udødelig og det moralske aspektet med å samtidig være avhengig av blod fra mennesker. Slutten er også noe som trekker litt ned igjen, da den virker noe rotete. Alt i alt en film litt over midt på treet.