Mitt første møte med Oliver Twist var enten gjennom barneteater på Fyllingsdalen teater. Senere så jeg også Disneys animerte Oliver & Gjengen. Men dette er den første filmversjonen jeg ser av Oliver Twist som er ikke er tegnet. Alt er basert på boken, Oliver Twist (1838), av Charles Dickens. Filmen er faktisk såpass gammel og klassisk at den har innlagt pauser underveis. Jeg elsker også klassiske filmer, og ‘Oliver!’ var en film som fenget meg.

Filmen åpner med en smijernsport foran en murbygning. Der står det arbeidshus for fattige og foreldreløse. Noen høye herrer er på besøk på arbeidshuset idet matmor ringer i bjellen som signalet på at grøten er klar. De første ordene i filmen blir kommunisert via sang. Det fordi dette er en musikal. Kamera henger bra med på barna som kommer marsjerende ut fra alle kanter og ned trappene til grøtgryten. I avsperret rom kikker guttene inn gjennom et vindu på de høye herrer som sitter og spiser de lekreste retter. De blir fint jaget bort og setter seg på bordet. Guttene ber så en bønn før de venter på klarsignalet om at maten kan inntas.

Det hele toppes av at en gutt ber om mer mat. Hans navn er Oliver Twist og han blir trukket etter ørene bort til bestyreren. Straffen er at han ikke er ønsket mer på arbeidshuset. Han blir forsøkt solgt på gaten. Et begravelsesbyrå er ute etter en billig betjening. De spør hvor han kommer fra. Arbeidshusets mann forklarer at Oliver kom til barnehjemmet uten bagasje. Hans mor døde uten å oppgi verken navn eller adresse. Begravelsesbyrået går med på å ha ham på prøve en uke først. Det går dessverre ikke lang tid før Oliver plumper uti igjen når noen sier noe stygt om moren hans.

Oliver Twist lever et hardt og stakkarslig liv uten fremtidsvisjoner. Man knyttes nært til den sjarmerende, edelhjertede gutten som forsøker å gjøre sitt beste, men ofte trår litt feil. Han er bare et lite barn som ikke vet hvordan det er å bli elsket. Enden på visen blir at han rømmer avgårde til storbyen. Der møter han gutten Jack Dawkins, bedre kjent som luringen, som tar han med til tyvehuset til Fagin. Der blir han en del av tyvgjengen til Fagin. De lærer ham opp i det gamle ‘lommetyvyrket’ og han får endelig følelsen av å bety noe i en gjeng.

Musikalen har en rekke fornøyelige kvalitetssangnumre som er svært godt koreografert med tanke på dans, bevegelse og bildekomposisjon. Alle detaljene ned til den minste statist og rekvisitt har sin misjon. Med andre ord merker man at filmen er bra klassisk og gjennomarbeidet i sin fremtoning. Det er ikke rart at dette ble en hitt sent på 1960-tallet. Jeg er igrunnen ikke så fan av musikaler heller, men dette er så fremragende fortalt at jeg ikke kunne annet enn å elske det jeg fikk. Vanskelig å se at en annen Oliver Twist-musikal skal kunne toppe dette.

Fagin i Ron Moodys skikkelse er en opplevelse verdt å se filmen alene for. Han leverer en eksentrisk opplevelse ut av en annen verden. Med andre ord gir han oss skuespillerkunster som ingen kunne gjort bedre etter ham. Det er så mye karakter i hans viktige Faginskikkelse at man nesten ikke tror det man ser. Og alt er servert fra et relativt ukjent filmnavn som aldri har blomstret så mye hverken før eller senere. Resten av gjengen leverer også varene, men ikke helt på samme linje med Moodys kraftfulle innlevelse.

Konklusjon
Det var passe lenge siden jeg hadde opplevd Oliver Twist sist. Den klassiske historien om gutten som ingen ville ha passer godt for film. Regien er bunnsolid. Det gjør at ‘Oliver!’ blir en musikalfilm å regne med i filmhistorien. Slutten er også ganske intens og spennende. Liker også godt de solide dramasekvensene som virkelig binder filmen sammen mellom sangnummerne. Alt i alt en herlig film som tåler mange gjennomsyn uten at man går lei. Man skal heller ikke kimse av de mange sangene som man faktisk nynner med på litt underveis. De gjør også tragedien, rundt det stusslige livet til Oliver og hans nye venner fra slummen, lettere å bære. Jeg trenger egentlig ikke å nevne at filmen også gjorde det meget bra på selveste Oscarutdelingen, fordi det sier seg nesten selv med en slik perle som blant annet vant for beste film med mer. Filmen er med andre ord en vinner hos både publikum og kritikerne. Hva mer kan man ønske seg av en film?