Året er 1915 og den første verdenskrigen raser. Vi befinner oss i Hijaz, en del av dagens Saudi-Arabia. Der kjempes en kamp mellom britene og det osmanske riket. Vår helt er Theeb, en ti år gammel gutt som er sønnen til en av de største beduinstammenes leder. Vi entrer historien i det storebroren til Theeb blir veiviser for en britisk soldat. Theeb, sniker seg med på reisen. Det viser seg å være en farligere oppgave enn først antatt. Ørkenen er full av farer i disse dystre tider...

Filmen begynner svært rolig. Man vender seg raskt til den søvnige stemningen i og rundt ørkenen. Vannet er dødelig viktig for både folk og dyr. Vi lærer at uten kontroll på vannhullene og uten sin kamel er man helt lost i ørkenen. Alt kan minne litt om ‘Lawrence of Arabia’ til tider. Både fotoarbeid og den vakre ørkenen kler hverandre. Men i forhold til ‘Lawrence of Arabia’ er det mange likheter, men eventyret i ‘Lawrence of Arabia’ overgår det man får servert her.

Omtrent en halvtime inn i filmen, våkner den til liv. Da begynner spenningen og engasjementet mitt å sette seg. Underveis får våre venner bruk for sine våpen. Det hele minner litt om en del typiske westernfilmer, bare at dette er mer realistisk skildret enn de barske karene med våpen som treffer med millimeterpresisjon. Denne nerven med at folk faktisk er sårbare og at ingen lever evig er noe som lar seg gjelde i filmen.

Historien er litt enkel men skjuler flere spor av historie underveis. Det at tempoet er lavt i begynnelsen er en god ting for filmen. Ellers hadde ikke dramaet som utspiller seg underveis vært like virkningsfullt. Det er også noen tvister underveis i filmen, og det er ikke alltid like lett å si helt hva som skjer til slutt. Vi får servert mange utfordringer og hindere. Noen ganger taper man og andre ganger vinner man. Historien er passe klassisk fremført, men jeg kunne ønsket meg at det kunne vært skrudd til enda et knepp, selv om troverdigheten bevares.

Alt er skapt med stødig filmhåndverk av regissør Naji Abu Nowar. Filmen står med sterk kontrast til alt det andre høyhastihetstogunderholdningen med vogner lasset med tonnevis av effekter. Her kan man lene seg tilbake i kinosetet og slappe mer av og nyte det man får servert i en passe fin porsjon gammelfilmestetikk. Skuespillet er også meget brukbart. Alt bugner i at filmen føles meget velfortalt.

Konklusjon
Om man liker klassiske ‘perler’ som også tar seg god tid til å fortelle historier, er dette kanskje en film for deg. Jeg vil nok tro at det jevne filmpublikum og særlig kanskje de yngre mer actiongjerrige vil synes dette går for tregt. Personlig er jeg vant til forskjellige tempo i filmer og fant denne filmen mer og mer engasjerende etter hvert som den gikk mot slutten. Det var et bra grep at man følger denne gutten som man føler seg knyttet til hele veien. Han er like redd og engstelig som jeg ville vært i en slik situasjon. Jeg ruller en svak femmer på terningen og gir en anbefaling til dem som dyrker eldre rendyrkede filmopplevelser.