Filmen starter med at to eldre karer sitter med alvorlig mine ved kisten i en begravelsesbil. Plutselig kommer politiet med fulle sirener bak dem. Begravelsesbilen setter opp dampen og da svarer politiet med å skyte etter bilen. Snart henter gjengen i begravelsesbilen et arsenal av våpen som de avfyrer mot lovens lange arm. Snart får vi se hva som ligger i kisten, den er nemlig stappet med dyrebar whiskey. Det viser seg at vi befinner oss i Chicago i 1929. Det er midt under forbudstiden i USA der det ikke var lov å hverken produsere eller selge alkohol.

Liker godt hvordan filmen setter oss inn i handlingen gjennom spritgangsterne. Deretter følger vi to musikere i saksofonisten Joe og bassisten Jerry. De må flykte fra en razzia på en ulovlig nattklubb der de har jobbet i bandet. På vei til en ny spillejobb blir de vitne til et mafiamord som gjør at de må holde lav profil for ikke å bli tatt enten av politiet inn for avhør eller mafiaen. Løsningen blir å kle seg ut som damer og delta i et kvinneband som reiser rundt å underholder. Det skal vise seg å ikke være så enkelt som de først tenkte. Særlig ikke når begge gutta faller for den superheite sangerinnen, Sugar Kane Kowalczyk...

Jeg har jo hørt veldig mye om Marilyn Monroe, men enda ikke sett en film av henne. Hun levde et utsvevende liv som modell, skuespiller og sanger. Monroe levde hardt og døde ung. Tenkte å først å sjekke Marilyn Monroes skuespillerferdigheter gjennom å se ‘Some Like it Hot’. Det er heller ikke å forakte at Billy Wilder, regissør av en av mine ynglingsfilmer (Sunset Blvd.), sitter å styrer showet. Ble enda mer giret da jeg leste underveis i filmen på Wikipedia at ‘Filmen regnes som en av tidenes beste komedier og er nummer en på Det amerikanske filminstituttets liste over 100 beste amerikanske komedier. I tillegg er den nummer 22 på deres liste over 100 beste amerikanske filmer’.

Det er også sjelden jeg ser komedier fra 1950-tallet. Det er fordi de ikke pleier å være noe særlig moro. Tempoet virker også å være ganske lavt i slike filmer. Man har jo noen klassikere som Norges store komedieklassiker Fjols til fjells, som er bra morsom, men etter ‘Some Like it Hot’, føler jeg at jeg bør se flere slike. Særlig om de bare er halvparten så morsomme som dette. ‘Some like it Hot’ er som Fjols til Fjells en forviklingskomedie. De to ligner litt på hverandre, men ‘Some Like it Hot’ har et mye bedre manus og er så ypperlig fortalt som den kan få bli. Her kommer nemlig alle Billy Wilders filmskaperkunster til syne.

Man merker raskt at dette er en komedie. Det er en veldig lett stemning i filmen. Mye sjarme i hvordan rollefigurene fremstilles på. Hovedpersonene er som noen trøbbelmagneter. Humoren ligger fremføringen av replikker og situasjoner som oppstår. Man får et lett flir på kjeften gjennom hele komedien og ler også godt av mye av det som skjer.

Vanligvis synes jeg ikke menn i dameklær er noe særlig morsomt, men dette er et hederlig unntak. Mye av grunnen er at man forsøker å skape humor og at mennene bruker det for å komme seg ut av en desperat knipe. Nettopp det at de liker damer og må kle seg ut som menn skaper veldig mye humoristiske situasjoner. Vi kommer tett inn på damers verden alla 1959 og får ærlige meninger om hva de synes om menn helt uten filter. Derfor er heller ikke feil med litt mafiarør. Jeg har nemlig en forkjærlighet for gangstere på film. Her får man litt av en mafiasuppe der våre uheldige musikere faller rett opp i.

Tony Curtis og Jack Lemmon spiller meget bra med på notene som damer for å komme seg unna. Men til tross for at Curtis og Lemmon leverer mye av de komiske varene, er det Marilyn Monroe som stjeler mesteparten av showet. Marilyn Monroe viser seg også litt av en tilstedeværelse i filmen. Man merker med en gang hun entrer scenene at hun er i rommet. Hun har en meget sterk karisma som smitter over på oss seere. Det skader heller ikke at hun er så foxy som hun er heller.

Humoren er meget gjennomført og frekk for sin tid. Kvinnesynet var helt annerledes før og det merkes i denne filmen. Dette er herved blant mine absolutte favorittkomedier i sort og hvitt. For min del var dette morsommere enn både Charlie Chaplins og Buster Keatons filmer (To store favoritter i min bok). Man merker veldig raskt at filmen har veldig mye gøyalt som skjer og det er heller ikke langt mellom de herlige spøkene.

Konklusjon
Dette er en tidløs komedie som fungerer like godt den dag i dag som da den ble laget. Denne komedien er veldig forut for sin tid. Jeg hadde aldri ventet å finne så mye humor og et slikt driv i en film fra midten av forrige århundre. Filmen er også veldig klassisk i sin utførelse. For det første får vi både se og høre Marilyn Monroe synge “I wanna be loved by you“ på en meget sensuell måte. Der viser hun all sin sjarme og tekke som underholder og sanger. For det andre ler man høyt av mye av det man serveres. Sluttpoenget er også såpass hysterisk at jeg ler så jeg griner i det filmen er ferdig.