Camp Firewood er mer enn bare en leirskole. Det er en ide, et løfte, en livsstil. Rådgiverne er 16-17 år gamle. De blir beordret om å ikke drikke. Det er heller ikke lov med fysisk kontakt mellom leirdeltakerne og rådgiverne. Men alt skal vise seg å være mye mer rølpete i virkeligheten når vi blir med på sommerleiren. Vi blir med Cooper i hans forsøk på å holde på kjæresten Donna. Ben er sammen med Susie, selv om deres forhold ikke akkurat blomstrer. Andy forsøker seg nok en gang på Katie. En journalist går undercover som tenåring på sommerleiren og noe farlig foregår i skogen. Vi blir med dem og mange flere i deres livs sommereventyr...

Serien begynner som en merkelig affære. Man merker at folka ikke er 16-17 år gamle, men minst dobbelt eller mer en det så gammel som de skal være. I begynnelsen virker dette mer enn bare litt kunstig, men man vender seg raskt til dette. Ungdommene er som vanlig veldig umodne og sammen med at de ser veldig voksne ut skaper ekstra komikk. Den sykt 'overdrevne fakter'-komikken er faktisk passe flau og teit, men man smiler litt av det. Dette er nesten så dumt at det er morsomt i samme stil som Will Ferrel og gutta. Serien spiller aktivt på klisjeene. Det er slik den skaper humor ut av de teiteste spøker og øyeblikk. Digger de typiske rollefigurene som man har sett i så mange filmer fra før av. Det at man overdriver alt så til de grader skaper en viss humor.

Etter å ha sett 2 episoder av serien, fant jeg ut at Netflix (som presenterer serien) også hadde filmen på tjenesten sin. Derfor så jeg den sporenstraks, og det angret jeg ikke på. Den føles som en fin innledning til det som skjer i serien. Der får man en masser av bakgrunnsinfo som føles litt rart om man ikke har sett filmen. Man senker også skuldrene forhold til humoren som man da vet skal være like snål som i filmen med sitt satiriske preg. Man kjenner igjen stemningen fra filmen, bare at serien viser seg å ha mer å komme med og er litt mer raffinert enn filmen.

Enkelte scener er så morsom at man nesten tisser på seg. Digger den overdrevne humoren. Et eksempel på humoren er at en mann ved navn Gene har dødd og foreldre begynner å bli mistenksom på hvorfor han ikke er tilstede. Da er gode råd dyre, de fører så foreldrene bort til et fugleskremsel og sier at det er Gene de leter etter. Da smeller det fra dem, nå har vi bare to timer før foreldrene finner ut at det ikke er Gene. Dette hørtes tåpelig ut, men når man får flere og flere slike poenger servert på løpende bånd, begynner man etterhvert å komme under huden på humoren.

Konklusjon
Digger satiren og metahumoren som er så ute av proposisjoner og dårlig at det blir morsomt. Overspillingen er gull som når man blir vant til den gjør at man ler godt. Skuespillerne ser ut som om de har det gøy på jobb. Dette inkluderer storheter som Bradley Cooper og Paul Rudd. Vi får også 'Weird Al' Yankovic i en herlig birollekarakter som en karismatisk hypnotisør som ikke er den han utgir seg for å være. Denne serien vokste på seg etterhvert som jeg så. Mot slutten digget jeg humoren, men hvor bra serien egentlig er kan diskuteres. For min del synes jeg denne serien var omtrent lik i opplevelse som første sesong av BoJack Horseman. De siste episodene er jeg svært giret på ‘Wet Hot American Summer: First Day of Camp’. Håper Netflix sender en ny sesong av denne lattermilde galskapen.