Vi befinner oss i 1994 i Japan. Shizuku elsker å skrive og lese og er svært god på skolen. Hun flykter alltid inn i bøkenes verden og bryr seg knapt om verden rundt henne. Hun merker ikke at guttene er interessert i henne og ikke bryr hun seg heller. Biblioteket er hennes yndlingssted når hun ikke er hjemme og leser. Etter å ha lånt nesten alle bøkene, merker hun at en hvis mystisk mann har lånt bøker på biblioteket i an marsj. En dag følger hun etter en mystisk katt og møter på en gammel mann som driver en antikvitetsbutikk. Der møter hun en spesiell kattedukke som blir kalt Baronen. Hun finner også ut at det bor en irriterende gutt i samme huset som antikvitetsbutikken. Vi blir med Shizuku i jakten på baronessen og søken etter hennes indre kvaliteter. Vi kan også avsløre at hun også møter den store kjærligheten for første gang...

Filmen er basert på Aoi Hîragis tegneserie med samme navn som filmen. ‘Whisper of the Heart’ er laget av Studio Ghibli som er tegnefilmstudioet til den berømte Hayao Miyazaki. Han blir også kalt ‘Japans Disney’. Miyazaki har skapt utrolig mye magisk opp igjennom historien som Chihiro Og Heksene og Min nabo Totoro. Mange av filmene hans ligger lett på listen min over mine ynglingsfilmer og han er også en av mine favorittregissører, men her har han dog ikke regien. Miyazaki har kun forfattet manuset til denne filmen, men det var nok til at mine forhåndforventninger steg betraktelig.

Denne filmen er dog ikke helt som Miyazakis andre filmer. Det pleier å være mye magi og mystiske vesen i en verden man bare elsker å drømme seg bort i. Jeg hadde ikke lest eller sett noe om denne filmen på forhånd, og det gjorde at jeg ikke var forberedt på at dette ikke har så mye magi ved seg. Dette var dog litt som å se en Miyazaki-film og det er elementer med historien der man legger opp til at det kan være noe magi ved, men man velger å legge den biten død og heller satse på et noe utradisjonelt for ham, men mer vanlig tegnefilmdrama for ungdom. Med fare for å bli skutt av referansepolitiet vil jeg trekke frem at jeg fikk litt vibber til barne-TV-serien ‘Sam og trylleballen’ når man kommer inn i antikvitetsbutikken. Hadde man bare fått mer av dette så kunne dette blitt en mer ‘ordinær’ Miyazaki-film.

Dette er å sammenligne som en japansk versjon av norske Torun Lians Frida, bare uten den store kjærligheten som mysterium, men mer å finne sin hensikt og skape noe. Som Frida, bruker hun mye tid på å tenke og filosofere rundt livet sitt. Det gjør hun på sitt helt spesielle vis. Alle i 15 årsalderen, må tenke igjennom hva de vil i livet. Man må gjøre det bra på skolen for å komme inn på neste skole og så videre, men hun tenker mer på å løse sine indre mysterier. Etter hvert kommer også kjærligheten snikende innpå henne uten at hun helt vet det selv.

Selv om denne filmen ikke var ment å underholde meg, skal jeg innrømme at jeg likte den bedre og bede utover i filmen. Denne filmen er jo mest tilegnet for jenter. Det er også litt humor i filmen. Som at våre venner når de er forelsket i forskjellige gutter som ikke er forelsket i dem igjen. Shizuku oppfører seg litt snodig. Hun sier så mange rare ting på en litt veslevoksen måte. Det blir Det er litt småflaut å få slang kastet etter deg i begynnelsen på norsk. Jeg så også filmen med norsk tale, og det var også svært flaut i seg selv, da ikke dubbingen var av det aller beste slaget. Det blir også raskt litt kunstig når man mikser sammen japansk kultur med stive norske slanguttrykk.

Men som sagt så hadde dette helt klart sine kvaliteter. Filmen er laget i såkalt animestil med færre bilder per sekund. Dette gir et ganske annet uttrykk, men er noe man raskt blir vant med. Jeg liker godt hvordan man har valgt å fokusere kameraet i tegneserieverdenen slik at man nesten får inntrykk av å ta del i en skikkelig film. Tegningene er ikke like gode og detaljerte som når Miyazaki sitter ved spakene. Men det er nok detaljer i dette som gjør at det lett kan konkurrere med det meste av den tegnefilmen som ble produsert på 1990-tallet.

For å oppsummere må jg må si dette er litt annerledes enn det man får i hans andre filmer. Dette føles litt som en gammel mann i en ung kvinnekropp. Det er mulig det bare er kulturforskjeller mellom Japan og Norge, men dette oppfattes som helt annerledes enn de ungdomsskoleelever som man møter i Norge som er mye mindre reflektert og ikke så sta og merkelig gammelmodig som det karakterene her er. På den annen side er det nettopp dette som gjør at dette også føles ganske interessant å se for eldre seere. Man finner også hint og referanser til noen av de andre filmene til Hayao Miyazaki. Om du forventer overnaturlige elementer så er ikke dette filmen for deg, her er det kun fantasien som gir plass for slike ting. Jeg ruller en litt forsiktig femmer for en film som var helt annet enn det jeg forventet, men fremdeles ganske fin å se tilbake på.