Noen ganger er det greit å se igjen en gammel film fra man var yngre. Dette er ikke blant favorittene mine, men jeg husker den som okei. Men hva synes jeg nå? Så filmen mest fordi den var kort og trengte noe å se på imens jeg spiste litt kvelds. Synes også at Wayans-brødrene kan være morsom, men at de nesten aldri får ut sitt sanne potensiale fordi de sliter med for slette manus uten de helt store vitsene. Så langt er vel den første Scary Movie bestenoteringen for Marlon Wayans etter det jeg husker. Han har noe sjarme i denne filmen, men han er ikke den beste skuespilleren synes jeg. Noe jeg også bet meg merke i at det er samme regissør bak filmen lagde Wayne's World.

Filmen begynner med at den Darryl ønsker velkommen til nye studenter til Stanford universitet. Han skal guide dem rundt. Han forteller at han har studert økonomi . Takket være skolens beste økonomiundervisning, kan han bringe resten av tiden på omvisninger, matleveranser og postdistribusjon. Han leverer mat og post samtidig som han guider. Og sånn går dagene hans. Han ser seg hele tiden etter noe bedre å gjøre.

Morsomhetene er i begynnelsen svært labre. De går ut på at Daryll skifter identitet ørten ganger for å få penger når han gir blod. Han forsøker også å gi sperm for penger. Et sted trenger de hår og Daryll forsøker å gi bort sitt ballehår, men blir avslått. Man får også en versjon av standardhumorreplikken når Daryll møter en drømmedame i saltdisken: ‘Er det dressing på buksen din, eller er du bare glad for å se meg?’. Som du skjønner er det litt krampaktig og ikke så veldig kreativ humor man blir stilt overfor.

Etter litt om og men finner Daryl ut en gylden måte å tjene lettjente penger på. Han blir med i en medisinsk undersøkelse som han tjener gode penger på. Han skal innta et nytt stoff som skal være ufarlig for menneskekroppen, men kan gi bivirkninger som kvalme, søvnløshet, hodepine med mer. Men Daryl er ikke bekymret for hva stoffet kan gjøre med kroppen hans. For ham er det bare viktig å få inn penger.

Daryl får 3000 dollar for å være med å prøve ut stoffet som han må sprøyte inn i baken sin. Stoffet er selvsagt selvlysende. Stoffet gjør en del med kroppen hans. Han får blant annet overmenneskelig syn, lukt, hørsel, smak og berøring. Og det er det som blir filmens hovedkonsept. Han må forsøke å få kontroll over supersansene sine. Han bruker da sansene til å komme seg opp og frem. Med slike sanser er det mye man kan utnytte.

Filmen stinker fra starten og blir en del bedre etterhvert når den kommer seg over nødhumordelen, der det egentlig ikke er noe særlig handling eller spøker å gripe fatt i. Supersanskonseptet er faktisk ganske moro og det er selvsagt noen tvister underveis. Jeg skal ikke avsløre annet enn at tittelen sier mye om filmen. Synes også at manusforfatterne skal ha litt skryt for å løfte opp en skikkelig taperkomedie opp av gjørmen. Det blir også tid til litt kjærlighet.

Konklusjon
Filmens konsept ligner jo noe på det man finner i ‘The Nutty Professor’, men det er litt annerledes gjennomført i ‘Senseless’. Den har sine stunder der den trykker på riktige knappene. Filmen var nesten litt bedre enn jeg fryktet. Dette var igrunnen helt ok som enkel underholdning. Jeg lo litt av en del scener der hovedpersonen havner i morsomme situasjoner i mangel på en sans. De morsomhetene i det segmentet er filmens store styrke. ‘Senseless’ skal også ha cred for at den ikke brenner kruttet for tidelig og bare blir bedre og bedre utover i filmen. Marlon Wayans er ikke i nærheten av noen komisk geni, men han virker å stortrives i denne filmen. Det hele passer nok best for tenåringer eller unge voksne. Jeg ender på en sterk treer på terningen fordi filmen har en uventet og solid snuoperasjon.