Vi skal til en tiendeklasse rundt årtusenskiftet i Sandefjord. Der møter vi lærer Andersen som styrer spesialklassen med jernhånd. Han er ikke opptatt av resultater, men mer å høre sin egen stemme og sjefe over de stakkars elevene. Vi følger en historie der Dorte blir beskyldt for å stikke unna penger til Londonturen som hun påstår hun har levert til lærer Andersen. Carlos forsøker å ordne opp mellom Dorte og lærer Andersen, men det er lettere sagt en gjort. Elevene sliter med forskjellige problemer med alt fra selvskading til narkomani. Det ser ut som det går mer enn utforbakke for de unge spesialelevene...

Filmen åpner en pen dag med noen slørlette skyer som lurer i horisonten. To ungdomskolegutter er ute å går. Den ene av dem forteller at de ikke er så veldig unormale. Han går i spesialklassen som var skjermet fra de andre som om de skulle være dyr. I klasserommet er det lett stemning. Elevene ler og spøker med hverandre. Læreren er litt mer alvorstung og ber dem ta opp nonstop som de har kastet ut over gulvet ved et uhell. Læreren Andersen er den største 'jævelen' fortelleren har møtt. Vi skal snart se hvorfor han har dette inntrykket...

Jeg liker alt med filmen også amatørfilmer. Innimellom er det greit å koble av med noe som ikke er laget av proffer. Det interesserer meg å se hva man kan få til med ørsmå budjett og enkle virkemidler. Denne gangen kom jeg over amatørfilmen ‘Det er FAEN ikke lett’ som jeg så på Youtube. Den er laget av den svært så filminteresserte Henning Sebastian Jahre. Han er selv dramalærer og viser at han har noe å komme med i denne lange dramakortfilmen som er spilt inn i Sandfjord i år 2000.

Regissør Henning Sebastian Jahre viser at han vil fortelle oss noe gjennom filmen. Temaet rundt ungdommer som faller utenfor på skolen er noe som aldri har vært mer aktuelt enn nå. Det har alltid vært vanskelig å være ung og dette er noe film i lange tider elsker å vise. Denne skildringen er til tider fullpakket med klisjeer og forsøker å holde en seriøs tone selv om den ikke alltid 'nailer' den. Narkotika, ungdom som sliter og en mørk skolehverdag er det filmen tar opp. Man bør egentlig ha en del 'gøtts' for å forsøke seg på slike dramaer i amatørproduksjoner, men Henning tør satse og lander ikke alltid på beina, selv om dette i amatørøyemed faktisk er bedre enn man skulle tro på forhånd.

Ved å også inneha en lærerrollen i filmen gjør Henning seg sårbar. Han er en noenlunde troverdig lærer på film og har mye av lærerattituden inne. Henning er også en av dem som leverer den beste rolleprestasjonen i filmen, selv om han har en god del å gå på opp mot Norges beste dramaskuespillere. Ungdommene er ikke så ille i rollene til å være amatører. Det er selvsagt litt varierende karakter og ikke alle er like dyktige på å levere lengre replikker uten å falle litt ut av rollen.

Scenene skal være improvisert frem på og det er av vekslende hell. Det er litt småimponerende at filmen forsøker seg på lange scener i en tagning på flere minutter. Jeg snakker mest om en scene i gangen mellom læreren Andersen og Carlos i gangen. Dette er den scenen som fungerer best på skuespill og dialog. Der viser Henning at han kan dominere en scene og Ronny Manuel Jevnaker følger relativt bra med på notene.

Liker noen av effektene i filmen som at det tegnes på djevelhorn, nazibart og vinger på lærer Andersen når han hever stemmen og kommanderer. Bra kreativt er også tordenlyden som blir utløst etter kommandoen.

Noen redigeringssekvenser er det litt substans i som den når to gutter møtes i skogen rett før akt en slutter. Liker hvordan sekvensen hakker i takt med musikken og skifter mellom sort/hvitt og farge i et passe tempo. Denne scenen er bra vellykket klippet og redigert sammen i litt musikkviedoaktig stil. En annen gang i filmen går filmen helt i svart. Da får vi bare lyd. Dette synes jeg ikke var et like bra grep og jeg ble litt satt ut av stemningen.

Lyden er ikke allverden i filmen, men det fungerer okei til å ikke være laget av erfarne filmfolk. Noen ganger kan det bli litt brå lydoverganger. Spesielt fra bakgrunnsstøy til helt stille og så ny lyd fra ny scene. Snakkingen i klasserommet og ellers er til tider litt utydelig, heldigvis får man med seg det meste av det som blir sagt. I enkelte scener er det mye støy i lydbildet. Noen ganger i filmen ønsker jeg meg tekst så jeg ikke må tolke så mye hva som blir sagt. Alt er best når musikken kjøres i bakgrunnen av bildet. Jeg så Henning Sebastian Jahres 15 års jubileumsversjon av filmen. Jeg fant hovedmusikken ganske så fet. En slags nydelig elektronisk miks av klassisk materiale sammen med bassrytmer skapt av den australske musikeren Pogo.

Fortellerstemmen er ikke den beste og blir enkelte ganger for oppramsende når han skal fremføre teksten. Han burde variert stemmen bedre og forsøkt å gi litt mer liv til stemmen. Likevel er det ikke det verste jeg har hørt for en som sikkert gjør dette for første gang. Jeg fikk nesten litt assosiasjoner til en blanding mellom Harald Eias fortellerstemme i Thomas Andre-sketsjene og NRK-serien Asylet som gikk på Midt i smørøyet.

Enkelte lokasjoner er nydelig skutt med vakker natur som bakteppe. Blant annet er stranden der to av rollefigurene kysser nydelig. Været denne dagen er får også alt til å fremstå som en perle. Og disse scenene på området på og rundt stranden er nok filmens beste. Kameraet er der håndholdt og danser lekent rundt de nyforelskede.

Konklusjon
Jeg hadde sett deler av filmen for noen måneder siden imens jeg spiste litt. I dette komplette gjensynet var jeg i humør til å se hele filmen under ett. Filmen sliter litt med å skape en troverdig tone hele veien. Dette er jo noe enhver amatørfilm vil streve med. Enkelte steder glimter filmen til og leverer noen små øyeblikk som er langt over den standarden man får i resten av filmen. Det er jo forståelig at man ikke kan legge inn snacks både her og der, men jeg skulle noen ganger i mer ujevne øyeblikk ønsket meg mer variasjon og flere kameravinkler.

Jeg har sett en del amatørfilmproduksjoner opp igjennom årenes løp og denne er ikke blant de verste. Man ser jo at ting ikke er helt topp, men det at man forsøker å skape filmdrama skal ha et realt klapp på skulderen. Jeg fant filmen passe underholdende. Den klarer å å få meg med på notene selv om alt ikke er av ypperste kvalitet. Det er spennende å se hvor filmen vil hen. Ikke godt å si helt hvordan den vil slutte.

Så kommer det aller vanskeligste når det gjelder amatørfilm og det er å gi terningkast. Skal jo også forsøke å vurdere filmen opp mot all annen film jeg ser. Hadde filmen vært bedre teknisk utført hadde den vært oppe å lukter på en treer på terningen, men jeg velger å gi denne en real toer, noe som ikke er dårlig i amatørfilmproduksjon versus proff-filmer.