I 1939 krevde Sovjetunionen at Finland skulle gi fra seg strategiske områder. Det nektet finnene. 30 .november angrep Sovjet. Stalins armeer ble påført store tap. Heroisk kampvilje og frivillig hjelp fra andre land kunne likevel ikke hindre nederlaget. 13. mars 1940 var Vinterkrigen over. Det resulterte i at Finland måtte gi fra seg store landområder. 450 000 finner mistet sine hjem i Karelen. Bare fire uker senere okkuperer den tyske arme Danmark og Norge.

Filmen åpner en kald vinterdag. Vi ser en lastebil med skadde eller døde komme kjørende gjennom Nord-Karelen i Finland. Datoen er 10. Mars 1940. Når de kommer frem til sykehuset høres skrik imens legene opererer. Blodet flyter og legene og sykepleierne gjør sitt ytterste for å bistå de alt for mange de krigsskadde pasientene. En ung sykepleier kommer ut og sjekker de skadde og døde. Denne kvinnen er norske Ann Mari som jobber frivillig på sykehuset i Nord-Karelen. Der treffer hun sin ektemann, en såret finsk soldat under vinterkrigen. 17 måneder senere i 1941 er de flyttet til Buvær i Nord-Norge og har fått unge.

Jeg får nesten ikke nok om filmer som omhandler andre verdenskrig. For meg er det noe eget med denne krigen. Den føles så svart og hvitt, og de ‘gode’ kjemper mot de ‘onde’. Ingen er i tvil på hvilken side de står på, selv ikke alle tørr å demonstrere høylytt i lille okkuperte Norge. Jeg liker også den passe tidlige teknologien som gjorde dette til en helt annen krig enn første verdenskrig på mange måter.

Krigerens Hjerte er en veldig spesiell krigsfilm som skiller seg litt ut. Jeg synes filmen er god på å vise et tidsriktig bilde av Norge under krigen. Alt ser ut som det gjør på gamle bilder fra denne tiden. Fisken er selvsagt viktig nordpå. Vi befinner oss nemlig på et fiskevær. Filmen skildrer miljøet på fiskeværet. Kameraet betrakter det som skjer uten å forklare for mye. Snart får de besøk av tyskerne som bringer med seg russiske krigsfanger.

Filmen flyter litt seigt i begynnelsen. Den fungerer da mer som om den tar 'tempen' på livet under krigen på fiskeværet. Tyskerne styrer på uten at de fastboende kan gjøre så mye. De vil bygge vei gjennom tunet der Ann Mari bor og også kanonstilligner i samme område. Etter omtrent 18 minutter inn i filmen begynner det å skru seg til litt. Finland er i krig igjen med Sovjet. Ann Mari er bekymret over at tyskerne tar jorden deres, imens mannen hennes tenker annerledes på det. Han vil kjempe mot Sovjet og tenker at tyskerne hjelper til i krigen mot dem. Han mener dog ikke at han er noen nazist for det. Men han får streng beskjed når han drar ut i krig mot Sovjet: Hvis du svikter de som elsker deg, kan du glemme å komme hjem. Han vil kjempe for å gjenerobre Finland, men det er ingenting som heter at du kan gi deg når du først har vervet deg og det er krig.

Vi med på krigens gufs med noen solide krigsscener for sin tid. Disse sekvensene er småimponerende med tanke på at dette er en norsk samproduksjon. De er dog ikke så lange, men er svært viktige for å krydre filmens handling og uttrykk. Når man først kommer under huden på filmen er det veldig mye handling. Filmen foregår over flere år og beskriver situasjonen i både Nord-Norge og Finland. Vi får en litt annen nyansert bilde av krigen i denne filmen. Selv tyskerne viser seg som mennesker og ikke bare den ‘onde’ fienden. Likevel er hatet fra Nordmennene stort over okkupasjonsmakten. Krigen i vinterkledde Sovjet og Finland er bitende kald. Man føler med soldatene som får lite med mat og fryser inn til beinet.

Vi merker på hovedrollepersonene at det skjer ting mellom linjene. På et lite sted snakkes det mye bak ryggen på hverandre. Det er vanskelig å tenke seg for Ann Mari hvordan soldatene har det i krigen, og også for hennes mann Marcus å vite hvordan hun har det hjemme i okkuperte Norge. Der lever hun i uvitenhet om han er død eller levende. Det er flere sterke scener i filmen som griper litt fatt i deg. Noe er kanskje litt overdramatisk, men det hører med når ikke alt lykkes hundre prosent. Men alt i alt tenker jeg at filmen fremstår slik den var ment.

Dette er mer enn bare et okkupasjonsdrama. Vi får en film som beskriver mellommenneskelige forhold, der krigen ligger som et bakteppe og gjør det vanskelig for rollefigurene. Det gjør at vi får en spennende utvikling i filmen da det er et mer nyansert bilde mellom medsoldat, fiende og venn. Man lærer at alle er mennesker av kjøtt og blod, som er del av et militært system og må følge ordre til punkt og prikke, også de som går mot deres vilje. Men innerst inne ligger kjærlighetshistorien og banker som en indre drivkraft for karakterene.

Anneke von der Lippe viser seg som et norsk ungt stjerneskudd i denne filmen. Dette var hennes første store rolle i film. Her leverer hun og spiller på hele sitt følelsesregister. Det er ikke rart hun ble kronet med Amanda for sine prestasjoner i denne filmen. Hennes rollefigur, Ann Mari, går gjennom litt av hvert i filmen i alt fra kjærlighet, hjerteskjærende sorg og til direkte hat. Hun er den av skuespillerne som virkelig bærer filmen på sin rygg.

Konklusjon
Dette er ingen stor vinner i min bok, men det er nok med denne filmen til at jeg satt bra fengslet hele veien. Man må nok være litt vant til norsk film for å virkelig sette pris på filmen. Den er noe dramatisk formidlet og deler kan føles litt innadvent. Likevel synes jeg at denne filmen har noe å fare med. Skuespillerprestasjonene er også svært solide og gjør noe med intensiteten i dramaet. Jeg liker godt faktagrunnlaget som ligger bak filmen og den informasjonen man får helt i begynnelsen og helt på slutten. I tillegg er naturen som danner bakgrunnene både vill og vakker. Når det gjelder vurderingen sliter jeg litt. Om man forguder norsk film, vil nok dette være en klar firer, men om man ikke gjør det faller den litt mer igjennom. Jeg velger å la tvilen komme filmen til gode og kaster en svak firer på terningen.