Først får vi fortalt hvilke utfordringer DEA sto overfor. Nå til dags kan USAs myndigheter avlytte alt du sier. De vet hvor du er, de vet hvem du prater med. Slår du på en mobil eller pc, er det ute med deg. Men i Colombia i 1989 var det ikke så enkelt. Det fantes ikke Internett og mobiler. Det beste man hadde, var satellittelefoner. Og for å avlytte dem, måtte man fly rett over. Og de eneste som hadde slike telefoner var de rikeste, som jordeiere og politikere. Heldigvis for DEA var narkotikabaronene rikere enn alle andre. Men når man fikk et signal, visste man ikke helt hvem man lyttet på. Derfor utviklet USA en programvare som kunne identifisere stemmene til deres mål. Men det fantes ingen GPS, så for å finne ut av hvor signalene kom fra, måtte man krysspeile dem med operatører på bakken.

Det er ofte vanskelig å definere helt hvem som er de gode folka. Folk trodde President Nixon var en av de snille og Nixon igjen trodde General Pinochet var snill, fordi han hatet kommunister. Derfor hjalp Nixon Pinochet til makten. Så begynte Pinochet å drepe tusenvis av mennesker. Men iblant gjør de onde gode ting. I 1973, var Chile på god vei til å bli verdens største produsent og eksportør av kokain. Alt var rigget klar på gjemte lokasjoner i ørkenen og den ubevoktede kysten lå også å ventet for å eksportere dopet. Men Pinochet ble festbremsen. Han stengte ned 33 laboratorier og arresterte 346 narkohandlere, som han selvsagt drepte. Men en slapp unna, nemlig den chilenske kjemikeren, ‘kakelakken’. Og han hadde gjemt unna et perfekt produkt som han tok med til de beste smugleren i Colombia. Nemlig: Pablo Escobar. Paublo smugler kokain til Miami for å selge til høyest mulig priser per gram.

Det nye produktet het kokain, som er et vanvittig produkt som gjør mye med hjernen vår. Forskning på rotter viser at rottene velger heller kokain istedet for søvn, sex og livet selv. Og menneskehjernen er ikke så annerledes når det kommer til kokain den heller. Er det rart at man tjener gress med penger på slikt?

Har alltid fascinert meg over gangstere. Det er noe litt mytisk over hvordan de tørr å holde på med de vanvittige sakene de begir seg ut på, langt over kanten av det loven gir dem tillatelse til. De driver sin eget system med lover og regler der pengene strømmer inn og noen utvalgte gjør drittarbeidet uten å involvere pampene på toppen. Korrupsjonen er stor. Med så gigantiske pengebeløp som narkobaronene drar inn så er de på topplisten over verdens rikeste menn, og særlig Pablo Escobar som tjente mer penger enn de fleste firma noen gange kunne drømme om. I begynnelsen tjente Pablo Escobar 500 000 dollar pr smuglertur og dette er tilbake på 1970-tallet. Vi følger Pablo Escobar i mange tiår, fra han var en ubetydelig elektronikksmugler til han forsøkte å bli president i Colombia.

Fra 1979 til 1984 var det 3245 drap i Miami. Men bortsett fra turistbransjen og politiet, brydde ingen seg. Det som fikk myndighetene til å åpne øynene, var pengene. Milliarder av dollar i året strømmet fra USA til Colombia. Det kunne ikke amerikanerne tåle. En gruppe mektige forretningsmenn møtte president Reagan. De var fryktet at narkotikaøkonomien skulle utradere Miamis økonomi. Narkotika ble da amerikanernes nye fiende. DEA-agenten, Steve Murphy, blir med i krigen mot narkotika i Bogota. Han er utplassert i Colombia. Men DEA har ikke lov å operere i fremmede land, så derfor må Murphy ringe politiet når noen skal pågripes. Murphy samarbeider med en han kaller ‘Drittsekken’. Hans navn er Javier Peña og er Myrphys partner.

Vi får en beretning om en bransje som tjener gress på kort tid. De bruker kreativiteten til det fulle for å kunne oversvømme USA med kokain. Hele tiden får vi se hvordan narkobaronene tenker strategi. De må forsøke å tvinge igjennom at de kan fortsette som før. I fengslene i Colombia har toppene det som plommen i egget, fordi systemet er så korrupt. Narkobaronene er derfor livredd for at de må sone i USA og forsøker å bestikke politikere for å jobbe mot utlevering. I kampen mot narkodealere gjør DEA det man tror er rett og håper på at det er nok.

Introduksjonen av serien er omtrent perfekt. Jeg elsker blandingen mellom fakta som suppleres av fortellerstemmen imens historien brettes ut. Alt settes i historiske perspektiver. Digger at serien er lesset opp med informasjon som gjør at man lærer veldig mye underveis som en del av underholdningen. Det gjør heller ikke noe at serien er veldig nedpå og dokumentarisk i stilen. Serien bygger på faktiske hendelser, men som vanlig er noen navn byttet om for å beskytte de som trenger det. Seriens språk går både på engelsk og spansk, men det er lett å følge med. Alt er med andre ord lettfattelig fortalt. Skuespillet er også bunnsolid hele veien. Wagner Moura fra Tropa de Elite har virkelig skiftet beite og går fra den man sympatiserer med i Tropa de Elite-filmene til å bli den mest ‘bad ass’ kriminelle narkobaronen av dem alle. Moura gjør virkelig serien nærmest magisk med sin store karisma og tilstedeværelse.

Ble veldig raskt hektet på denne serien. Serien skildrer narkotikakrigen fra både innsiden og fra DEAs ståsted. Dette er en vanvittig historie. Lite visste jeg at Pablo Escobar kunne klare å gjøre seg populær i et land som han forpestet og ødelagte. Hver episode har masse å komme med. Dette er både spennende og interessant å følge. For min del var jeg for liten da dette tok plass til å vite detaljer i historien som fortelles. Jakten på narkobaronene er sykt spennende. Jeg hadde heller ikke lest historien før og det var litt vanskelig underveis å si helt hvordan dette ville ende. Til tider er dette meget intenst. Man bygger opp et hat mot Pablo Escobar underveis, fordi han forpester samfunnet rundt ham med død og bedervelse.

Konklusjon
Alt i alt hadde ikke denne serien noen dødpunkter. Den var til og mer mer engasjerende og enda bedre fortalt enn Netfli-superheltserien Daredevil. Jeg vil påstå at dette har like store kvaliteter som House of Cards, selv om det er en helt annen type serie. Dette er en ypperlig historietime, og et knallsterkt krimdrama. Føler dette er en spesiell TV-serie som traff vanvittig mye bedre enn Netflix gjorde med sin Marco Polo, som jeg håper på skulle være mer historisk korrekt. I mine øyne kunne ikke dette vært gjort bedre. Det er også en genistrek at vi kommer tett på Pablo Escobar, og han blir en slags forhatt hovedrollefigur som vi lærer å kjenne på godt og ondt. Fortellerstemmen er også der hele veien og forteller DEA-agentens tanker og meninger over det som skjer til en hver tid.