Denne filmen plukket jeg opp ved en tilfeldighet på Netflix. Navnet lyste mot meg og jeg kunne ikke la være å se filmen. Håpet at det skulle være en fjollete komedie i actionsegmentet. Etter en lang dag med programmering var det tanketomhet som fristet. Jeg har nemlig en dragning mot simpel action i svake stunder. I introen får vi høre sang om MacGruber finner opp ting som kan redde ditt liv og kommer seg inn og ut av de vanskeligste situasjoner. Er dette virkelig en parodi på MacGyver eller lignende? Det viser seg at denne filmen er blitt til på bakgrunn av en Saturday Night Live-sketsj.

Filmen åpner i Øozhugozhur-fjellene i Øst-Sibir. På bakken et sted i ørkenen ligger en skadet soldat. I kjøretøyet som befinner seg litt bortenfor kommer det gjentatte anrop på radioen på russisk fra noe som kaller seg for ‘Øreneredet’. I det vi ser noen pansrede sorte biler komme kjørende mot dem. Det viser seg at gjengen med Dieter Von Cunth i spissen har nettopp kapret seg en atombomberakett. Og han er av det skikkelig onde salget og sikter seg inn på USAs å bombe det hvite hus.

Når den amerikanske hæren trenger hjelp vil de bare søke den aller beste. For å finne ham må de kjøre langt ut i ødemarken. MacGruber er mannen som har vært offisielt død i ti år. En uvitende offiser spør sjefen om MacGruber virkelig er så dyktig. Han får et kort og kontant ja på det. I et forkledd tempel finner de MacGruber. MacGruber blir overrasket over å bli funnet, men obersten opplyser om at han har jo lært MacGruber alt han kan. Den legendariske MacGruber er tidligere marinejeger og elitesoldat. Han har tjent seks ganger under Golfkrigen og har deltatt i operasjoner i en rekke andre land. Han har fått 16 tapperhetsmedaljer, tre æresmedaljer og sju hedersbevisninger fra Presidenten.

Like etter får vi den kjente replikken som vi har fått før i en rekke variasjoner. Uansett hva du spør om er svaret nei. MacGruber lever et tilbaketrukket liv fred der han har alt han er glad i. Men så kommer den vanlige reglen. MacGruber er deres eneste håp. Landet hans trenger han. Han får også fristelsen om å endelig stoppe hans største rival noensinne i Dieter Von Cunth. Men MacGruber takkre nei, men obersten legger igjen kontaktinformasjon tilfelle MacGruber skulle ombestemme seg. Lurer på om han gjør det?

Vi får de vanlige klisjeene med eksempelvis at elektronisk skrift kommer opp på skjermen med en en liten lys lyd som biiper for hver bokstav. Dette er jo standard fra alle dataspill og filmer som skulle gi oss action med oppdrag. Det blir også fantastiske artige scener i typisk parodistil som da Von Cunth tar livet av MacGrubers kommende kone i et tilbakeblikk. Mye er gjort helt etter boken og mye er faktisk bra morsomt i filmen, men det mangler det siste lille ekstra for å bringe dette opp på et høyere nivå. Men potensialet ligger så absolutt i filmen og den gjør også mye riktig i sine actionparodier som ofte er tatt helt på kornet fra filmer på 1980-tallet eller tidlig 1990-talls.

Det blir også tid for en mengde penisvitser og artige replikker. Og vi får noen episke scener når MacGruber samler sammen gamlegjengen som virkelig har bare drittjobber som veiarbeidere eller er uteliggere. Alt dette vitner om at folka bak filmen har gjort sine lekser når det gjelder å beskrive typiske trekk ved eldre actionklassikere og andre filmer som hang og slang i samme kategori i videosjappa da jeg vokste opp. Vi får også se at det også kan gå galt for helten og han lærer av det, på den harde måten og mister seg selv. Men selvsagt kommer han på rett kurs igjen. Det blir mange kreative dødsfall og måter å knerte skurker på i filmen. Det er artig å se MacGruber improvisere løsninger på alle oppdrag uten en eneste plan. Filmen er også fylt med 1980-tallsmusikk. Og ja, det er også noe for en hver smak som selvsagt også inkluderer saksofon som instrument, men det kanskje aller mest morsomste i filmen er rulletekstmusikken.

Konklusjon
Filmen har sin stunder. Jeg sitter å småhumrer gjennom hele filmen. Har lyst til å omfavne filmen mer, men dette er ikke superstødig komikk. Men man får en barsk sjangerparodi. Dette er nok en film i samme segment som Macehte, bare enda litt mer tullete. Hadde jeg sett denne filmen i tenårene, hadde jeg elsket den, nå er den fremdeles gøy, men langt i fra legendarisk. Jeg fikk også litt ‘The Big Hit’-fealing underveis i filmen som jeg digget da den kom. Men dette er langt i fra så kreativt som den legendariske kortfilmen ‘Kung Fury’. Som film er nok MacGruber litt midt på treet, men humoren er bedre enn filmen. Derfor fungerer dette nok riktig så fett i de rette anledningene sammen med gutta. Jeg ruller en sterk treer og gir en stor anbefaling for deg som liker denne sjangeren.