Anmeldelse:
BIFF-visning med Jakob Oftebro tilstede
Jakob Oftebro åpnet BIFF-visningen med å gi oss noen ord om med på reisen til Gullkysten. Han sa at vi skulle tenke på at vi var en botaniker som reiste til Gullkysten og forsøke å se filmen som om den skulle være en dokumentar. Han legger også til at dette var en rolle og en film som hadde betydd mye for ham. Dette var noen velvalgte ord uten å diktere for mye hva vi skulle synse og mene på forhånd. Og etterpå var det tid for spørsmål fra salen, noe jeg dessverre ikke hadde tid til da. Fanget i et kolonisamfunn med dobbeltmoral
Vi blir en flue på veggen og betrakter livet til den visjonære danske botanikeren Wulff i det han entrer det han tror er paradis på jord, nemlig Gullkysten. Men han finner raskt ut at ting ikke er som de skal med den hvite manns dobbelmoral. Vi får nemlig en historie om slavehandel og videre annen grov utnytting av både menn og kvinner til de hvite pampenes forlystelse. Alle fargede blir behandlet dårlig av den hvite mann, men Wulff forsøker å gjøre en forskjell, men det er langt i fra enkelt å gjøre en forskjell i et korrupt system. Alle de hvite lederne benekter at slavehandel finner sted, men fakta viser noe annet. Først litt slavehistorie
Norge lå under Danmark fra 1380 til 1814. I følge Wikipedia foregikk den dansk-norske slavehandelen fra 1670–1802. I 1792 vedtok Danmark, som det første land i verden, en lov som forbød handel med slaver. Loven skulle være gjeldende fra 1803. I Danmark og Norge har dette mørke kapittelet i landenes historie vært lite omtalt. For Norges og alle bergenseres del er jeg lite stolt over å kunne meddele at det første dansk–norske slaveskipet seilte for en bergensk kjøpmann. Og selv om loven forbød slavehandel, får vi se at koloniene hang litt etter. Dette er et mørkt kappittel i skandinavisk historie som det er lite omtalt. Ikke kvitt problemet ennå
Også i vikingtiden var slaver vanlig i Norge, men da under tittelen treller, og ellers har de fleste sivilisasjoner brukt slaver opp igjennom årenes løp. I dag ser de fleste på slaveriet som totalt forbudt, likevel har verden flere slaver i dag enn noen gang før. Det var per 2013 (I følge Dagbladet) dobbelt så mange slaver på verdensbasis enn det som ble fraktet fra Afrika til USA i løpet av 300 år. Med andre ord kan man se på filmen som aktuell i dag også for et problem som langt i fra er løst ennå. Også Norge i dag har slaver, mener eksperter. Men i dag spiller nå slavenes bidrag en så liten rolle i økonomien at kun illegale virksomheter er avhengige av det. Tilbake til Gullkysten-filmen
Gullkysten er en sterk film som engasjerte meg dypt. Det verste jeg vet er urettferdighet i form av underkuing, mobbing eller annen trakassering av folk som er annerledes, i form av hudfarge eller annen forskjell som vedkommende ikke kan noe for selv. Derfor kjenner jeg meg veldig igjen med hovedpersonen i filmen og identifiserer meg meg hans kamp, selv om jeg nok aldri hadde klart å utrette like mye som han. På den annen side skjønner jeg hvorfor dette var en film og rolle som har betydd mye for Jakob Oftebro. Filmen gir en viktig stemme i form av slavemotstanderen som også kan inspirere andre i kampen mot rasisme og slaveri også i dag. En ny generasjon Oftebro som styrer showet
Jakob Oftebro gjør en usedvanlig sterk rolle som Wulff og han er omtrent med i hverte eneste sekund av denne filmen. Rolletolkningen er naturlig skildret uten å utrykke for mye ord. Manuset gjør også at rollefiguren kan virke noe innesluttet, men man opplever raskt hva hovedrollefiguren Wulff går igjennom i sitt indre. Det er imponerende å se hvor mye Jakob har ofret for å gå inn i denne rollen. Dette er en rolleprestasjon som kan minne litt om den Christian Bale gav i Maskinisten. Begge gikk ned sykt mange kilo for sine roller og spiller gnistrende i de to ellers ikke sammenlignbare rollekarakterene. Det er virkelig kult å se en norsk skuespiller levere så stødig i en film utenfor landets grenser. Jeg håper på mer Oftebro i kommende produksjoner, fordi dette var noe som appellerte meg med rolletolkningen hans. Hvordan oppleves filmen?
Det er imponerende å se at man tør våge seg inn på klassiske kostymedramaer i Skandinavisk filmproduksjon. Dette har ofte vært noe Hollywood har tatt patent på i årtier. Filmen har noen til tider flotte bildekomposisjoner og stødig klippearbeid. Dette virker med andre ord som en film som vil ut med sitt budskap og gjør det på bra kunstnerisk vis. I begynnelsen av filmen var jeg veldig med på notene og alt føltes veldig solid til slutten setter inn. Da blir filmen noe langdryg. Man kunne nok med fordel ha klippet filmen noe om der uten å ha mistet understrekningen av budskapet noe særlig. Men jeg kan skjønne filmskaperens begrunnelse for nettopp å ha en slik slutt uten at jeg skal avsløre hva den går ut på. Konklusjon
I 2013 kom slaverifilmen: ‘12 Years a Slave’. Gullkysten forteller en lignende form for historie, bare med skandinaviske forbindelser og i tykkeste Afrika. For å sammenligne de to filmene, så synes jeg begge filmene har mye å komme med, men der ‘12 Years a Slave’ står som en bauta, vakler ‘Gullkysten’ noe mot slutten av filmen. Personlig engasjerte ‘Gullkysten’ meg ekstremt og derfor var jeg svært i tvil om filmen fortjente en sterk firer eller svak femmer på terningen, men siden jeg gav ‘12 Years a Slave’ en femmer, får fireren lyse som et sterkt fyrtårn for ‘Gullkysten’. Det som i alle fall er sikkert er at dette føltes som en film med en viktig stemme vi aldri må glemme. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor akkurat denne filmen ble plukket ut til å være med på BIFF. |
3.9 av 6
