---

Ingress:

Vi befinner oss i etterkrigstidens Wien. Holly Martins er en amerikaner som kommer til Wien for å møte sin gamle venn Harry Lime. Martins er blakk og Lime har tilbudt ham jobb. Dessverre blir ikke alt som planlagt for Martins. Da han ankommer får han akkurat med seg Limes begravelse. Sist Holly så Lime var i september 1939 da forretningene startet. Lime var den beste vennen Marins noensinne hadde hatt. Martins er forfatter av yrke, men tjener ikke mye på de westernbøkene han har skrevet. Men i Wien er han kjent og får betalt for å holde foredrag som kjent forfatter. Det holder ham gående nok til å etterforskere Limes dødsfall. Han finner ut at Lime var Wiens verste svartebørshandler. Holly Martins forsøker å etterforske omstendighetene rundt Harry Limes pussige dødsfall. Etterhvert som han snakker med de to første som bærte bort liket av Harry Lime, finner han også ut at det var en mystisk tredje mann...

Anmeldelse:

Filmen åpner med at et stort klokketårn slår elleve. Deretter får vi se strenger på en sitar som spilles på bak fortekstene som fiffige linjer for teksten. Like etter begynner en mann å fortelle. Han kjente ikke Wien før krigen, med musikk og festligheter. Konstantinopel passet ham bedre, men via svartebørsen ble han kjent med Wien. Der skaffet han alt mulig, om det bare fantes kjøpere med penger. Byen var delt inn i fire soner, okkupert av amerikanerne, engelskmennene, russerne og franskmennene. Men sentrum av byen var internasjonalt med politi fra alle fire lands styrker. Alle var fremmede i byen, og ingen av dem snakket samme språk. Wien så ikke annerledes ut enn andre byer som ble bombet under krigen.

Det merkes at det er stor kvalitet på produksjonen i alle ledd. Begynnelsen av filmen er meget snedig skrudd sammen. Man blir revet med av filmen fra første stund med den kjappe og effektive presentasjonen. Klippingen virker svært frisk selv den dag i dag og med skarpe sorthvittbilder som tiltaler deg med nydelig fotoarbeide. Musikken og stemningen er svært lystig hele veien. Det står i sterk kontrast til at man vet at noe litt lyssky forretninger er i ermet. Liker også den mørke Film-Noir-stemningen i filmen. Filmen innehar ingredienser som kjærlighet, motstridende følelser, og skyld. Igjennom filmen får vi se at det hverken er lett å være venn eller tyster når hemmelige sammensvergelser skal avsløres.

Jeg digger slike mysterier i filmer der man ikke får hele bildet i begynnelsen og lurer på hva som møter en rundt neste hjørne. Jeg tenkte nesten litt på Hitchcock når jeg så denne filmen. Han kunne meget gjerne laget noe lignende. Det virker også å være en liten hyllest til ham gjennom filmen da forfatter Holly Martins blir tiltalt med Hitchcocks varemerke ‘The master of suspence’. Det er forskjell på hvordan vitnene beskriver hva som skjedde rundt Limes død og da begynner man virkelig å ane ugler i mosen. Jeg liker det intrikate plottet og det medfølgende manuset som er skrevet av forfatteren Graham Greene. Filmen føles litt som å lese en spennende roman hele veien.

Orson Welles er også med å prege filmen og verdt å se filmen alene for. Han spiller en mindre men svært viktig rolle i filmen. Når han kommer frem i lyset merker man Welles karisma fra første stund. Det er noe ved hans tilstedeværelse som gjør mye av filmen. Han spiller intenst som en herlig sleip ål. Det er med andre ord ikke noe i veien med sjarmen hans. Har ikke sett Welles i så mange roller, men de jeg har sett, har vært svært minneverdige filmer som denne. Der ikke at noen andre kunne spilt denne rollen bedre enn Welles. Hovedrolleskuespilleren, Joseph Cotten, spiller også stødig som Holly Martins.

Konklusjon
Carol Reed viser seg å være en regissør av stor kaliber med denne filmen på samvittigheten. Dette er den andre filmen jeg ser av ham. Den første filmen var ‘Oliver!’ fra 1968 som også er en udødelig klassiker. ‘The Thrid man’ var en svært overraskende filmopplevelse for min del. Det er sjelden jeg ser filmer som slår denne i filmkvalitet. Musikken er svært stemningsskapende og gir en unik 'toutch' på filmen med sin herlige sitarspill. Vi får en god del herlige scener blant annet med den lille østeriske bedrevitergutten som skriker at hovedpersonen er morderen av portieren fordi han så ham krangle med ham. Mot slutten er filmen meget spennende selv om ikke musikken bærer preg av det. Med det får man en nesten ellevill katt og mus-lek i jakten på den tredje mannen som er svært lyssky. Det er nok ikke for ingenting at filmen blir kalt tidenes største britiske film.