Susan (Janet Leigh) og Mike Vargas (Charlton Heston) er to nygifte på bryllupsreise. Deres liv blir snudd på hode da en bilbombe eksploderer og tar livet av en mann og en dame. Mike er etterforsker og formann i den meksikanske narkotikakommisjonen. Han bestemmer seg raskt for å ta saken i nærmere ettersyn. Det viser seg nemlig at bilen er registrert i Mexico. Han møter imidlertid misnøye fra politibetjent Hank Quinland (Orson Welles) når Mike blander seg i saken. Han blir tvunget til å samarbeide med Hank. Etterhvert finner Vargas ut at Hank ikke er den edle mannen han gir seg ut for å være...

I 1957 måtte Orson Welles klippe om filmen etter Studioets ønsker. Denne versjonen forsøker å vise filmen slik Orson Welles ville den skulle sees i helt utklippet versjon. Jeg var litt skeptisk på forhånd, men dette overrasket meg stort fra første stund og slapp ikke taket i meg før slutt-tekstene setter inn. Uten tvil en av de store film-noir-klassikerne.

Filmen begynner med at en ung mann stiller et bombeur og legger den i bagasjerommet til en bil som kjører avgårde. Kameraet følger bilen rundt i gatene med manuell dirigering i en sekvens som tidvis kan minne litt om den man mye omtalte onetakescenen man finner i Alejandro González Iñárritus 'Birdman', bare at her er det noen klipp underveis. I løpet av denne svært fiffige og gjennomarbeidede sekvensen krysser bilen også grensen mellom Mexico og USA. På fortauet blir vi kjent med et kjærestepar. Alt ser ut som en vanlig tur på byen, men i det kjæresteparet velger å gi hverandre et lidenskapelig kyss, blåses bilen til himmels.

Det er litt av noen figurer vi får servert i filmen. Den mest særegne av dem alle er politikapteinen Hank Quinlan i Orson Welles skikkelse. Han er nesten ikke til å kjenne igjen og har lagt på seg mye siden jeg så ham i ‘The Third Man’ som er laget ti år før denne. Hank prater med en tøft og karakteristisk tone som om han alltid har rett i alt han uttaler seg om. Han er rund i formen og har som regel alltid en feit sigar i mundviken og han bærer en lang frakk, hatt, slips og skjorte. Og selvsagt har han også et kult stikkete todagersskjegg. Det eneste som mangler er en lommelerke med sprit så hadde han vært komplett, men vi får vite at han var et fyllesvin, men nå er han på vannvognen.

Vi får en del magiske scener underveis. I tillegg til den vanvittig kule åpningsscenen får vi flere øyeblikk. En pen myndig dame i Zsa Zsa Gabors skikkelse avleverer litt info til politiet på en svært sexy, røykende og kul måte. Hun er sjefen for en strippeklubb og vet hvordan hun kan spille på sex uten å kle av seg eller vise hud. Det er et øyeblikk mellom henne og Hank som hentyder at de kjenner hverandre bedre enn vi tror.

En skytebas ligner på en krysning mellom Leif Juster og Hardangers egen Lothepus. Det blir også tid til en pussig ung portier med noe på sinnet. Han bærer briller, hatt og et utseende som en blanding mellom Pontus i Henning Carlsens Sult fra 1966 og Buster fra Arrested Development, der oppførsel minner mest om den siste av dem. I tillegg får også en blind dame litt scenetid i sitt arbeid som resepsjonist.

Filmen utvikler seg til litt av en thriller. Vi får litt av en historie med korrupsjon, mord og hevn. Moralen er alt annet enn god og det som i alle fall er sikkert er at ikke alle har rent mel i posen, selv ikke alle på politiets side. Alt er mørkt og dystert i herlig film-noir-stil. Filmen er også skutt i passende sort og hvitt. Fotoet er solid skutt. Det er noe ekstra med filmen og manuset skjuler mer og mer krutt etterhvert. Helt fra begynnelsen, merker man at det er noe som ikke stemmer helt. Underveis tar filmen nye veier og man blir aldri helt klok på alt før siste scene er over.

Plottet er skrudd til og man føler at alt er mesterlig lagt opp for å passe tittelen på filmen. Orson Welles står også for regi i filmen og viser med dette at han ikke bare hadde en ‘One Hit Wonder’ med superklassikeren, Citizen Kane. ‘Touch of Evil’ er kanskje ikke like klassisk, men det er en feiende flott stykke filmarbeid. Filmen har noe ved seg som gjør at den skiller seg bra ut i mengden med et solid manus og masser av kunstnerisk pondus ved fortellingen av historien. Filmmusikken er også noe man legger merke til. Henry Mancini (Pink Panther) leverer noe nifst og stemningsskapende musikk som holder spenningen og intensiteten oppe.

Konklusjon
Dette er et tidløst mesterverk som viser at man ikke trengte allverdens effekter og fiksfakseri for å lage dundrende god film også ved midten av forrige århundre. Det er mange kvaliteter med denne filmen og flere scener etser seg inn i hjernebarken. Dette er garantert ikke siste gang jeg setter øynene i denne stødige kvalitetsproduksjonen. I hovedrollene finner vi en ung Charlton Heston med bart som alltids leverer og Orson Welles i fyldig skikkelse med pondus nok til å nesten kjøre showet alene. Som starten er sluttscenen noe du må få med deg. Den er nesten like intens som ‘The Good, The Bad and The Ugly’, bare på en helt annen måte. Alt føles som en voksen blanding av underholdning med både vold og seksualitet sammenflettet i en stilfull film-noir-thriller uten grenser.