Det hele åpner med at vi får se en kjetting som henger. Vi får med dette fortsettelsen på kortfilmen 'Vardøger'. På et bord ligger noe som ligner på en blodig avkuttet penis. Vi får se en mann ligge på bakken med kjettinger hengende over seg og han har en masse blod i ansiktet og på kroppen. Det er litt mørkt, men når garasjeporten åpnes slippes lyset til og musikken startes med et tromme og gitarbrøl. Den som åpner garasjeporten er en politimann som sleper mannen ut til bilen sin. Politimannen er røff i utseende med gjensydde øyne, skjegg og snauklipt på sidene på hodet. Den blodige mannen ligger bak i bilen og i hans hode våkner han til når politimannen setter seg i bilen og begynner å kjøre. Han merker at han får Ethanol intravenøs rett i blodet og plutselig befinner han seg i et selskap med barn, menn med gassmasker og andre rare og skumle masker eller sminke.

Som bakgrunnsinfo er det greit å starte med definisjonen på draugr. Ifølge Wikipedia.no er draugr det norrøne ordet for det vi i dag kaller draug. Draugr kunne opprinnelig bety gjenferdet til en hvilken som helst avdød. Draugen er et overnaturlig vesen som forekommer i sagn langs kysten av Norge. Draugen var opprinnelig en død person, en dauing, enten han bodde i haugen eller dro ut for å hjemsøke de levende. I seinere folketro ble det vanlig å begrense skikkelsen til et gjenferd av en død fisker som hadde drevet på havet, og som ikke var begravet i kristen jord. I noen dialekter brukes ordet fortsatt om en død person på land. Det skilles derfor mellom land-draug og hav-draug. I norrøn saga vil en finne referanser til land-drauger.

I følge regissøren er denne kortfilmen den andre i rekken av en rekke som skal fortelle en 20 minutters lang historie. Alle kortfilmene har hvert sitt emne som de fleste kjenner til fra mytologien satt til nåtid. Kortfilmene blir møteplassen mellom undergrunn i både musikk og film. Kortfilmen er bygd rundt Mortiis-låten ‘Too Little Too Late’ og er et samarbeid mellom mentalbandet Mortiis og filmskaperen Reinert Kiil. Samarbeidet ble til med at Kiil skrev et manus om hans dypeste demoner imens han hørte på gamle låter av Mortiis. Mortiis tente på ideen og senere gikk det slag i slag, og nå er den andre kortfilmen en realitet. Resultatet er blitt en film som uttrykker essensen av Kiils fantasier og Mortiis musikk i en og samme pakke.

Så nylig om gjennom første omgang for å friske opp den for å se helheten i verkene. Den første kortfilmen begynte litt forsiktig og kjørte mer og mer på etterhvert. I denne andre kortfilmen kjører regissør Reinert Kiil på fra start med effekter. Vi får se blod og en rekke synsbedrag i marerittsjangeren. Mannen får blant annet servert sitt eget hode med eple i munnen som om han skulle være en gris. Denne andre filmen er veldig spekket med øyeblikk. Kortfilmen er bra variert og Reinerts hode har mange syke drømmer. Vi får se fakirer, sære middager, en syk bassengfest med våpen, uteliv og en biltripp med en naken dame i bilen.

Reinert Kiil spiller selv hovedrollen og det passer han greit til. Det er jo tross alt hans hode alt dette syke kommer fra. Musikken er meget tøff og passer som hånd i hanske til kortfilmen både når det gjelder intensitet og tekst. Klippingen er solid og hyppig utført og man får mange gode kameravinkler og stilig foto som scenene skildres gjennom. Noen av bildene føles nesten litt tegneserieaktige med en rekke ‘Close ups’ med fokus på karakterens øyne, fjes og annet som gir variasjon i fortellerteknikken. Når det gjelder tittel og mytologien i forhold til Draugen så er det rom for mye egne tolkninger av hva man egentlig sitter å ser på for å dra paralleller. Uansett føles filmen svært gjennomført sjangerren hele veien med overraskende god produksjonskvalitet. Filmen er også såpass kort at man aldri går lei og det at man bruker musikk i bakgrunnen hele veien, med unntak av noen norrøne gloser midt i, føler jeg at gir mye tilbake til filmen i både stemning og at man bare kan lene seg tilbake å nyte uten å irritere seg over lyden i filmen som ofte avslører mye i mindre produksjoner med smalere budsjetter.

Konklusjon
Om man aksepterer det rare og dystre universet i kryssing mellom mørke, demoner, drøm og fantasier så er dette veldig underholdende. Man merker at regissør Reinert Kiil har en fortid fra skrekkfilm med blod, litt gørr og en viss råhet i materialet. Det får vi også her, men i en mer kunstnerisk setting som gjør at man får en reise gjennom undergrunnen beskrevet gjennom Reinerts fantasier. I den siste scenen er det også en referanse til Reinert Kiils første spillefilm: ‘Hora’. Man merker at Reinert har jobbet en del med denne andre episoden som føles svært gjennomført. Vil tro at skrekkfilm- og metal-fansen kanskje til og med føler denne andre omgangen overgår det man fikk servert i første kappittel. Skal man trekke noe her så er det skuespillet i scenen der mannen faller i luften og ned i bassenget samt norøne stemmen som ikke falt helt i smak, men dette er smårusk i et ellers så velsmurt maskineri. Jeg likte utviklingen i denne andre filmen. Det er en solid helhet gjennom de to første episodene med en nærmest sømløs overgang mellom verkene. Nå gleder jeg meg bare til fortsettelsen.