En jeger fra en annen planet kommer for å jakte på oss. Han er bevæpnet med dødelige våpen og er forskjellig fra alle andre skapninger vi kjenner til. Han kommer til et Los Angeles som er plyndret i kampene mellom rivaliserende narkotikagjenger. Predatoren har med andre ord ypperlige jaktforhold. Politiet med betjent Mike Harrigan i spissen finner dog de lemlestede likene, men de tror de at dette stammer fra et av bandeoppgjørene. På mystisk vis beskjed får de beskjed av en agent om å holde seg unna mordene. Harrigan klarer ikke å adlyde denne ordren, og drar ut for å se hva som egentlig foregår. Det gjør at han havner ansikt til ansikt med den utenomjordiske drapsmaskinen...

Predator 2 er en okei oppfølger. Den kunne vært mye verre og gir oss litt av det vi likte i den første filmen. Den første filmen foregikk i jungelen. Nå er settingen satt til fremtiden. Det vil si at denne filmen er laget i 1990 og er satt til å være i det herrens år 1997. Der er trær, palmer og jungel byttet ut med asfalt, gjenger og mørke bakgater. Også denne gangen er folka bevæpnet til tennene med våpen i alle farsonger. Dog klarer de ikke helt å overgå første films arsenal med en drita tøff minigun som den store sukkerklumpen.

Arnold Schwarzenegger er blitt byttet ut med en farget politimann. Jeg har ikke et vondt ord å si om sjarmfulle Danny Glover, men han er ikke like kul som Arnold på sitt røffeste. Det er noe ved den rare østerrikske aksenten til Arnold og de struttende overdrevne musklene som ingen kan matche i filmindustrien. Glover fungerer i sin rolle, men blir litt puslete i forhold. Og ikke er de rundt Glover like vellykket og fremtredende som i første film heller.

Det første jeg la merke til er at man ikke en gang har forsøkt å gjette hva som ville være tellende i 1997. Det er nesten litt ufrivillig morsomt å se alle folka med 1980-tallsfrisyrer og med skrikende klær i alle farger som gikk av moten på tidlig 1990-tall. Selv musikken er så skrikende tidlig 1990-talls at man smiler bredt og merker at dette begynner å dra på årene. 1997 var med andre ord ganske annerledes enn det man møtte i 1990. Og selv om man har forsøkt å legge inn gjenger som kjemper mot hverandre, så er dette litt for tynt skildret.

Etter første film er katta ute av sekken. Det betyr at vi vet hvordan Preadtor-skapningen ser ut med og uten maske. Derfor er mye av mystikken lagt død i denne oppfølgeren. Vi får imidlertid se mer til Predator og får se enda mer av hans karakteristiske og varmesøkende syn. Mot slutten blir det også litt sukker i grøten. Da får vi se Predator fra innsiden av et romskip og han er ikke alene. I samme åndedrag kommer oppgjørets time og vi får en litt småkonstruert underdog-‘fight’ som jeg ikke alltid helt kjøper. Men film, er film, og da må det en gang bli slik.

Predator er også denne gangen ute etter å jakte mennesker og han plukker ut sine offre med omhu. Vi får se at han også lærer litt om vår verden og plukker opp gloser som ‘Motherfucker’ og annet som han hører når han er i sitt morderiske ærend. Det blir mye slåssing i filmen der Predator er innvolvert. Han er jo veldig overlegen mennesket på nesten alle områder. Det blir nesten ikke en fair fight. Predator nærmest leker med sine bytter og trenger ikke en gang å være usynlig til en hver tid for å få det som han vil.

Som sci-fi er ikke dette stort å rope hurra for, men dette blir mer og mer severdig etterhvert som man nærmer seg slutten der de største sci-fi-øyeblikkene møter deg. Der blir det tid for romskip og annet snacks. Underveis er det en del action og en andel blod og voldsscener som skaper høyere aldersgrense. For noen er dette kanskje en passe blanding av elementer som tiltaler en, og jeg var også litt med på notene selv om jeg og kompisen min snakket litt underveis i filmen.

Konklusjon
Jeg har alltid likt den første Predatorfilmen og ble derfor veldig skuffet første gang jeg så Predator 2. Denne gangen visste jeg mer hva jeg gikk til og følte at jeg da fikk mer valuta for pengene. Alt i alt føles dette som en grei film å se. Den er dog veldig macho, men ikke like gjennomført i ‘guttefilmsegmentet’ som første film. Jeg trekker noe for at actionen kunne vært kulere og med kulere replikker. Det hjelper ikke å bare si ‘Ass’ et dusinvis ganger i løpet av filmen og komme unna med det. For min del synes jeg det blir best når man bruker litt humoristisk grep i macho-replikkene. Det er vanskelig å skape den rette blandingen og denne filmen gjør at jeg er med en del på veien, men ikke helt inn, selv om siste del er den jeg liker best ved filmen. Jeg føler også at filmen kunne med fordel ha blitt kortet ned noe uten å miste så mye av poengene.