Ekteparet Ellen og Rolf har vært gift i 17 år og har to tenåringsbarn. Ekteskapet blir etterhvert bygd på tvang, først den innbilte tvangen til å holde sammen på grunn av barna, senere til å fortsette å leve sammen fordi en eventuell skilsmisse vil med føre enda større isolasjon og usikkerhet. Resultatet blir et hat/elsk-forhold som ikke er like lett i lengden når arbeiderklasseforeldre forsøker seg på å være kjernefamilie...

Filmen starter med tonene og sangstemmen til Elvis Presley som fremfører ‘Only You’. Imens får man se en kvinne som sminker seg og en mann som barberer seg og gjør seg klar for helgen. På busstoppet møtes de. Han klager for at bussen er sein og hun spør om han har lagt igjen en lapp til ungene. Plutselig løsner en av de falske øyenvippene hennes. Han spør om hun trenger å sette på den dritten og hvem hun gjør seg pen for. Hun svarer kort og kontant: ‘Jeg skal sjekke opp alle de mannfolka jeg ser og så skal ta dem med meg inn på do. Og der skal jeg pule dem alle sammen i tur og orden’. Det blir det amper stemning av og de begynner å småslåss. Hun løper så inn på bussen og drar rett til en venninne. Han drar etter med en taxi og tvinger henne med hjem.

Hjemme venter nok en krangel. Hun forteller at hun ikke kan snakke skikkelig med uten at han bruker vold. Han mener det er bare tull. Så kommer datteren å blander seg inn. Hun spør om de ikke kan ta hensyn til de som skal på skolen dagen etter. Det er nemlig ikke så lett å sove når foreldrene brøler som aper og veggene rister. Da slutter foreldrene å krangle og elsker lidenskapelig istedet. De har med andre ord et komplisert forhold.

Jeg synes at dialogen fungerer bedre enn i noen annen Wam & Vennerød-film. Her har de kontroll over manus på en mer fungerende måte enn ellers. De to tar familiekranglene på kornet. Det er med andre ord artig å kjenne seg igjen i både dialog og scener man kjenner igjen som typiske for diskusjoner i familien. Og selvsagt er alt skrudd til litt, men så er jo dette film og da passer det seg. For første gang klarer jeg å relatere meg skikkelig til rollefigurene i en Wam & Vennerød-film. Det hele er presentert som en skikkelig sort komedie.

Dette er mer naturlig enn andre Wam & Vennerød-prosjekter. Realismen er så absolutt til stede. Man merker på klær, hjem og frisyrer at man befinner seg på 1970-tallet. Tiden bringer nok frem stor nostalgi for de som opplevde slutten av 1970-tallet. For min del er dette en eksotisk tid jeg bare har opplevd gjennom gamle bilder, eldre TV og filmer. De unge henger på platesjapper eller spiller flipperspill. De unge går med dongerijakker med nagler og buttons og oppfører seg som man forventer. Vi ser til og med noen unge som tar ansvar og de ikke kan finne seg i å gå på trygd.

Filmen har et fint driv. Jeg ble faktisk veldig overrasket over hvor bra dette fungerer. Dette var ikke bare en god Wam & Vennerød, dette er faktisk en meget solid norsk film. Til tross for at ting også her er mørkt, klarer filmen å balansere innholdet bedre enn de andre Wam & Vennerød-filmene jeg har sett. Skuespilletet er også mesterlig utført. Jeg er ikke videre fan av Jorunn Kjellsby, men her gjør hun i mine rolle sin beste rolle noensinne og hun er fabelaktiv i samspillet med Frank Iversen som viser frem han også og glir perfekt inn i rollen sin som den ‘enkle’ mannen.

Alt handler om en arbeiderklassefamilie og alt de har å stri med. De har enkle jobber. Han kjører søppel og hun står i butikk. De krangler og småslåss litt som busta fyker. Det er ikke rart at Ole Paus skrev den flotte sangen ‘I en sofa fra IKEA’ som en parodi på filmen. Men det er ikke rart at undertittelen en kjærlighetshistorie er lagt til fordi under alt ulyden rører det seg ekte kjærlighet. Filmskaperne har her tatt sosialrealismen bort fra opprørsk ungdom og inn i ekteskapets og kjernefamiliens fire vegger. Vi får føle angsten rollefigurene har rundt kjønnsrollene og egenverdi. Igjen blir det noen saftige gloser, men det hele føles mer passende i denne filmen enn noen annen Wam & Vennerød-produksjon.

Konklusjon
Før jeg så denne filmen var ‘Lasse og Geir’ min Wam & Vennerød-favoritt. Nå har jeg notert meg ‘Svartere enn natten’ som Wam & Vennerøds beste film. Her treffer de med alt de forsøker seg på og så er det blitt en skikkelig film også, ikke bare noe jeg ser på som rart og samfunnsbabbel med politiske undertoner. Både klipp, foto, musikk jobber perfekt sammen. Man kjenner også igjen Wam & Vennerød-koloritten til tider også, men filmen kjører ikke hæla i taket hele veien. Man får med andre ord tid til å puste underveis og det bejubler jeg denne Wam & Vennerød-filmen for å være perfekt balansert.