Filmen begynner med at en kvinne skriker Alex, før hun blir kvalt. Imens ser vi ut over en vestlandsfjord i naturskjønne omgivelser. Vi hører at hun så faller i bakken, imens gjerningsmannen puster og peser. Like etter får vi se mannen dra den unge vakre døde kvinnen inn i huset. Deretter ringer telefonen. Han tar telefonen som er fra søsteren til Christina. Han sier at hun ikke er der og at det ikke går så bra mellom dem. Etter telefonsamtalen tar han med liket ned i kjelleren hvor han putter det i fryseboksen.

Det hele begynner veldig interessant. Mordet blir utgangspunktet for filmen før vi får se hva som egentlig er utgangspunktet for det hele. Deretter følger vi en dame som er midt i livet. Etterhvert kysses Alex og Helen sine veier da Helen blir skadet etter sammenstøt med Alex sin bil. Han kjører henne hjem til seg. Like etter leser han i avisen at hun er meldt savnet. Hun har stukket av fra sin mann. Sammen begynner Alex og Helen å utvikle et forhold. De har begge hemmeligheter. Hun har stukket av fra sin mann og han brått avsluttet sitt forhold med sin kone.

Dette er en original krimhistorie. Dette er som en slags omvendt krim. Man følger morderen og hans vei for å forsøke å komme unna med drapet. Underveis i filmen blir vi både kjent med bakgrunnshistorien til Alex og hans Katrine og det åpne forholdet mellom Helen og hennes rike ektemann. Helen tar over Christinas plass, men hun føler at noe ikke stemmer. Det er akkurat som om hun føler seg litt utrygg hos Alex. Begge er interessert å snoke i hverandres liv.

Filmen er bra spennende. Alt ligger i at Helen ikke skal merke Alex mørke drap. Det er ikke lett å holde hemmeligheter for hverandre når man bor så tett på hverandre. Det blir med andre ord en lek der Alex forsøker å gjemme alle spor og Helen forsøker å finne ut av hva som foregår. De to skuler på hverandre. Hun vet ikke hvem hun egentlig leker med. Handlingen har også en del interessante tvister underveis som gjøre dette ytterst severdig.

Etter at jeg så Kanarifuglen for noen dager siden hadde jeg ikke så mye til overs for Pål Bang-Hansen som filmskaper. Håpet at denne filmen skulle endre på det, og det gjorde den så til de grader. Dette er en svært alternativ film, men på samme tid både intens og spennende. Dette er en film som tar publikum på alvor. Jeg digget det jeg fikk. Dette er virkelig en bra stemningsfilm.

Kameravinklene passe varierte og klippen er stødig. Pål Bang-Hansens regi er faktisk overraskende god i denne filmen. I de andre filmene hans har ofte manuset vært litt stusslig, men her klager jeg ikke på noe. Noe av grunnen til det er at filmen baserer seg på Sigrun Krokviks priselønnede roman med samme navn som filmen. Den boken virker å være bra stødig og et utmerket utgangspunkt til å gjøre film av. Musikken er veldig alternativ i begynnelsen med fløyte og ‘pling plong’-lyder med klang. Litt samtidsmusikkaktig som virkelig løfter den gufne stemningen som er til å ta og føle på.

Konklusjon
Stemningen er litt småguffen med den syke og kalde drapsmannen. Det er bra driv i filmen og alt blir mer og mer intenst hele veien. Jo mer man nærmer seg slutten, jo mer lurer man på helt hvordan dette vil bli avrundet. Vi får til og med noe så sjeldent som en norsk biljakt i vill vakker natur. Alt er mesterlig satt sammen. Hele filmen sitter man litt på nåler og slutten er også mildt sagt annerledes enn det man forventer. Dette var med andre ord en strålende vestlandsgufs i en overraskende solid norsk film. Det finnes heller ikke så mange norske filmer som ligner på denne. Det er få vellykkede krimdramaer i norsk filmhistorie, og dette kan virkelig betegnes som det første av dem. Skuespillerne gjør sitt ytterste for at dette skal fremstå så naturlig og intenst som mulig uten å virke teatralsk.