Den beryktede San Andreas-forkastningen brister utløser det et jordskjelv utløses med en styrke på 9 på richters skala. Ray (Johnson) flyr søk- og redningshelikopter og sammen med sin kone forsøker de å ta seg fra Los Angeles til San Francisco for å redde deres eneste datter. Men den strabasiøse turen nordover er bare begynnelsen. Og når de tror at det verste er over, har det bare såvidt begynt...

Filmen begynner med noen sykt usannsynlige scener. De er faktisk så usannsynlig at de får de verste actionscenene fra ‘Fast and The Furius’-serien til å se ut som barnemat i forhold. Det er faktisk så ille i ‘San Andreas’ at jeg begynte å le. Særlig åpningsscenen der et helikopter skal redde en kvinne som har med sin bil falt utfor et stup. Jada, det overlevde hun, men bilen henger fast på kanten av et nytt stup. Da kommer Dwayne Johnsons rollefigur, Ray, og redder situasjonen. Og det gjør han på ytterst spektakulært vis. Helikopteret må nemlig sno seg inn i en sprekk i fjellet der det knapt er plass til det i tillegg skjer det flere komplikasjoner i redningsoppdraget og det hele toppes med at helikopteret nesten går tom for drivstoff.

Hver eneste actionscene er dratt ut for å være mest mulig intens. Resultatet blir at filmen føles latterlig. Hvorfor skal alt gjøres i siste sekund når rollefigurene stopper og tar seg en pust i bakken imens dyrebar tid går til spille. Og som om ikke det er nok så går alt som kan gå galt, galt. Det blir litt småslitsom å se enkelte scener. Og om du trodde filmen begynte med lite marginer og samtidig svært lite troverdig, så tar ting mer og mer av.

Dette er som sagt en katastrofefilm og alt er gjort svært overdramatisk hele veien. Hele filmen føles veldig krampaktig og katastrofeklisjeene står i kø. Det er mulig de unge lar seg forføre av det denne filmen har å by på, men selv klarte jeg ikke å ta dette seriøst nok. Som sagt begynte jeg å le istedet for å synes det var særlig spennende. Dette var omtrent som å se en dårlig superheltfilm der man vet hva som vil skje. Mange var svært kritisk til Roland Emmerichs katastrofefilmer på midten av 1990-tallet, men ‘San Andreas’ når et bunn-nivå av det som har nådd norske kinosaler for min del i denne sjangeren.

I min ungdom elsket jeg slike filmer der lyd, effekter og bilde skulle bråke mest mulig. Nå er jeg heller mer lunken til slikt. Derimot var jeg begeistret for norske Roar Uthaugs Bølgen som gjorde sakene sine så godt som man kan gjøre. Der fremstår ‘San Andreas’ som en tullefilm i forhold. Det blir for mye effekter. Filmen har omtrent ingen manus. Alt føles som om manuset er omtrent regissert frem ved hjelp av datamaskinkraft. Ting ser også litt for uekte ut. Der ‘Bølgen’ har et enkelt konsept som rendyrkes rundt et solid drama med fakta i bunn, er ‘San Andreas’ strake motsetningen på alle punkt. Skulle ønsket meg litt mer troverdighet i filmen. Det er greit nok å skape en film rundt jordskjelv, men det er litt voldsomt at alt går så til de grader bananas som det det gjør i ‘San Andreas’.

Ikke synes jeg at skuespillerne klarer å redde dagen heller. Dwayne Johnson fremstår som en muskelbunt uten det helt store å spille på. Heller ikke klasseskuepiller, Paul Giamatti, får frem hva han er god for i denne filmen. Man sitter å lurer litt på hvorfor akkurat han sa ja til en slik film. Han burde føle seg for god til det. Og når Alexandra Daddario brukes som babe i filmen bare fordi hun er pen, så kjenner jeg at jeg blir litt oppgitt. Ja, hun er nydelig, men hvorfor skal man på død og liv spille på dette i filmen og at man bare redder henne fordi hun ser så fordømt flott ut.

Konklusjon
Denne filmen er nok laget for de litt yngre titterne eller svorne actionjunkier som elsker alt som er voldsomt med et stødig muskelanker i front. Det blir nesten parodisk når eksempelvis Dwayne Johnson skal ta kompresjoner på en jente underveis i filmen så blodårene strutter på armene. Jeg så denne filmen sammen med en kamerat som hadde kjøpt den for 19 kroner på Blu-Ray og gratis frakt, det føler jeg er omtrent akkurat det denne filmen var verdt. Kommer nok aldri til å se filmen flere ganger, men kommer nok til å huske dette lenge som en film med litt for mye ufrivillig humor for min del.