Vi møter Bathsheba Everdene som er en sterk selvstendig kvinne som sliter med de vanskelige valg i livet og kjærligheten. Bathsheba holder nemlig sin uavhengighet høyere enn noe annet, men tilværelsen blir mer innviklet av tre svært forskjellige, men like ivrige friere. Den stødige og tålmodige gårdseieren Gabriel Oak (Matthias Schoenaerts), den sjarmerende men hensynsløse sersjanten Frank Troy (Tom Sturridge) og William Boldwood (Michael Sheen), en bemidlet og trygg ungkar. Alle frierne har tydelige kvaliteter, men Bathseba vil først og fremst beholde sin selvstendighet, og dras derfor mellom fornuft og følelser...

Filmen begynner ganske standard. En kvinne som ikke vil ha drømmemannen fordi hun ikke kjenner ham godt nok. Deretter faller hun for en kvinnebedårer som hun aldri får særlig glede av. Den lille tvisten i denne filmen er at det faktisk også er en annen rival for å kjempe om kvinnens gunst og han er også faktisk ganske så edel av hjerte. Men romantikken er det ingenting å si på filmen, den kommer til sin rett etterhvert.

Dessverre spiller filmens manus på de største klisjeene i romantikkfilmhistorien. Det er dermed ikke vanskelig å si hva som vil skje til slutt, med noen små unntak heldigvis. Om man elsker denne sjangeren, er nok dette også en film som det kan være lett å omfavne, men personlig synes jeg denne filmen begynte ganske så traust. Heldigvis tar den seg noe opp etterhvert. Men mye føles også kanskje litt kunstig til tider. Hvordan finner de edle mennene seg i så mye rot av denne kvinnen? Hvorfor er akkurat hun drømmekvinnen? Disse spørsmål blir ikke besvart skikkelig nok iløpet av filmen.

Men der klisjeene er mange og lange som et vondt år, er utførelsen av selve filmen ganske så flott. Fotoet er tidvis mesterlig gjennomført. Enkelte bilder er usedvanlig vakre med naturen og fargespill som gjør at man slås litt i bakken. I tillegg til åpningsscenen digget jeg en scene i kveldingen der man ser hesten med en kvinne og en mann på bevege seg bortover det sorte skyggefulle landskapet. Dette foregår også langt fra byen i et romantisk og bondelandskap. Skuespillet i filmen er også svært stødig både av den stilferdige hunken Matthias Schoenaerts, den sterke kvinnen Carey Mulligan og den modne drømmekaren i Michael Sheens skikkelse.

Jeg er glad i flere Thomas Vinterberg-filmer. Digget Festen, omfavnet Jakten og har ikke sett Submarino ennå, men ‘Far from the Madding Crowd’ sto dessverre ikke helt til forventningene. Det er kanskje ikke helt Vinterbergs skyld. Han ser ut til å gjøre det beste ut av filmen som lider av et svakt manus pennført av David Nicholls. Nå har jeg heller ikke lest Thomas Hardys bok som filmen baserer seg på, så jeg kan ikke si noe om boken kontra manus, men den historien jeg fikk i filmen er langt fra så klassisk som jeg hadde håpet på, og særlig ikke når jeg leser at Hardys bok er som en litterær klassiker å regne. Det blir for mye at man går rundt grøten og rollefigurene og det som skjer blir ikke alltid like troverdig til en hver tid.

Konklusjon
Likevel synes jeg filmen gjør jobben sin på et noenlunde greit vis. Føler jeg kanskje er litt snill når jeg gir filmen en supersvak firer på terningen, men det var fordi jeg mot midten og utover begynte å like filmen mer og mer. Fotomessig er den også så forseggjort at det er vanskelig å skyve den helt fra seg reint filmteknisk også. Det var derfor jeg med tungt hjerte jeg måtte meddele at ikke manuset hang helt med. Hadde det gjort det, kunne dette blitt en solid klassiker. Heldigvis har filmen noen bedre øyeblikk innimellom også der den glimter til med stødig konturene av et stødig drama, men for de som elsker romantiske filmer blir dette mer enn godkjent. For dere andre: vurder å finne noe annet!