Nok et nytt år og en ny dagbok. Bridget ankommer morens årlige kalkunbuffet hvor Bridget har hatt sine mest skamfulle opplevelser i livet. Der finner man alle de mest perverse skikkelser du kan tenke deg forkledd som nære og personlige venner av hennes foreldre. Men dette året var det en stor forskjell. Bridget kom for en gangs skyld ikke ensom til festen. Hun har klart å holde på kjæresten Mark Darcy i seks uker og fire dager. Men tilværelsen er ikke uten skjær i sjøen...

Bridget Jones splittes igjen med litt av et dilemma. Skal hun satse på den rampete, men uimotståelig pene flammen Daniel Cleaver eller den mer kjeite drømmemannen som virker å ha mer interesse for den langt slankere, fjongere og mer sossete Rebecca. Det er ikke lett når man har funnet drømmemannen og så glir de sakte men sikkert fra hverandre. Etter en krangel blir det kroken på døren for forholdet. Og hva gjør man da? Man går inn i en depresjon, spiser seg opp, og opplever nytelse av to menn samtidig, den en kalt Ben og Den andre Jerry. Og når man ikke trodde det kunne vært verre velger hennes foreldre å gifte seg på nytt.

Jeg trodde jeg hadde sett denne filmen før, men når jeg begynte å se, følte jeg meg mer usikker, fordi jeg ikke husket en skitt fra den. Nå har jeg i alle fall gjort hjemmeleksen min og lest boken før jeg så filmen. Det er noe jeg ikke angret på at jeg gjorde, fordi det gjorde filmen litt gøyere å se og så får man sammenligne hvordan både bok og film oppleves og henger i sammen. I boken er Bridget Jones veldig opphengt i Colin Firth fra Stolthet Og Fordom, og derfor er det litt kult at faktisk Colin Firth spiller Jones drømmemann i filmene.

Bridget Jones opplever flauser på løpende bånd. Som da hun ringer til Mark og forteller ham hvor god han er i sengen på høytalertelefon foran en utenriksminister og andre høye herrer. I filmen får vi se at Bridget Jones hopper i fallskjerm og sliter med å utløse skjermen og lander i griseekskrementer. Vi blir med Bridget på skiferie. Der må hun fordi hun ikke mestrer språket mime i butikken at hun trenger en graviditetstest. Verre blir det når hun havner i kvinnefengsel i Thailand. Det blir også noen innslag av både homofile venner og lesbiske som tenner på Jones.

‘Bridget Jones - På randen’ er fremdeles en oppfølger som gir deg noe av det man forventer av en Bridget Jones-oppfølger. Vi får alle de pinlige tabbene, romantikken og den fjasete men søte unge damen. Komikken er heller ikke så langt unna til en hver tid, men noen ganger føler jeg filmen prøver for hardt å presse frem latter. Som da filmen stiller spørsmålet, bør ikke alle få en annen sjanse? Da smeller det fra Bridget, ikke Adolf Hitler. Det blir også mye med slåsskampen mellom gutta som er en kopi av den i første film, bare i nye omgivelser. I slåsskampscenene forsøker man også å blande inn en del humor, men dessverre på en slitsom og unaturlig måte. Også musikken er en viktig del av denne filmen med en rekke pophittlåter i flere forskjellige sjangre.

Filmen ligner ikke så mye på boken. I filmen tar Hugh Grants rollefigur mye mer plass enn i boken. Rammehistorien er den samme som fra boken, men manuset til filmen er heftig omskrevet. Likevel føler jeg mange større øyeblikk fra filmen er på plass. Boken var nok litt vanskelig å lage film av og når ikke oppfølgerboken var like snerten som den første, var det vel slik at man forsøkte å ta seg kunstneriske friheter når filmen skulle lages. Likevel synes jeg nok også denne gangen at boken var best. Det ble for min litt for mye hummer og kanari i filmen. Man får også ørlite julestemning med på kjøpet i filmen.

Konklusjon
Mulig jeg er litt feil kjønn, men jeg fant filmen ganske greit underholdende å se. Om man elsker sjangeren og lar seg sjarmere av rollefiguren Bridget Jones, er dette et sikkert valg. Men om man er av sorten som liker mer realisme, ikke kan fordra fjas eller foretrekker mer action, er det bare å styre unna. Jeg fant denne filmen til å være litt i midten. På det beste er dette nesten like bra som sin forgjenger, men jeg synes at Jones repeterer seg litt for mye i denne oppfølgeren. Filmene er både like og ulike på en gang, men oppbygningen er helt den samme. Personlig kunne jeg ønsket meg mer snert og flere overraskelser. Det hadde vært kult med en eller annen tvist man trodde litt på eller at jeg ville le og trekke mer på smilebåndet.