---

Ingress:

Clint Eastwood er en regissør og skuespiller som har fått til mye solide filmer. Space Cowboys er en av hans filmer jeg ikke hadde sett. Derfor fikk jeg lyst nå i sommerregnet å oppleve hva Space Cowboys hadde å by på. Jeg forventet ikke stort, og fikk omtrent det jeg var ute etter, bare at jeg måtte vente på varene. Filmen blir beskrevet som en actionkomedie på platekompaniets sider, og det forsøker den virkelig å være.

Anmeldelse:

Filmen åpner med lekre skyer over horisonten en morgen tilbake i 1958. Plutselig farer et fly opp i luften som en rakett og svinger seg lett over skyene med sats for rommet. De er oppe i 100 000 fot da de kaster inn håndkleet og flater ut. De nærmer seg nemlig varmebarrieren. Neste tur går til 110 000 fot. Målet er å komme til månen. De vet ikke hvordan eller når men de vil fly til månen og leke med stjernene. Men en tur går det galt. Flyet deres styrter og de må skyte seg ut. Det blir litt av en skjennepreken når de har ødelagt nok en X-2 verdt 4 millioner dollar.

Fra første stund er det litt cowboytendenser i luften. Man får de to kamphanene i stadig konkurranse om å nå nye høyder. Om de krasjer flyet sitt, begynner de selvsagt å sloss så sant de treffer bakken med livet i behold. De blir ydmyket til det fulle når en sjimpanse ved navn Mary Ann blir første amerikaner i rommet, og de står igjen med luen i hånden.

Med andre ord er dette den klassiske historien om ungfolene som var de beste av de beste, men fikk aldri fikk levd ut drømmen sin. Nå får de en siste sjanse i det de er blitt pensjonister, når ingen andre enn dem har kunnskapen de trenger fordi teknologien er så utdatert at bare ‘dinosaurene’ kan redde dagen.

Det viser seg nemlig at det ikke er grenser for hva man kan gjøre selv når man har pensjonert seg, enten det gjelder å vinne tungvektstittelen i tungvektsboksing eller redde jorden med en bunsj av oljeborere som lander på en asteroide. Selv om det tar en stund før de kommer ut i rommet i Space Cowboys, er det knapt å avsløre noe at det blir verdensrom tur på ‘veteran-cowboyene’, selv om det betyr at de må samle sammen gamlecrewet og få dem med.

Problemet med filmen er at den ikke er realistisk nok på noe vis. Historien er fjasete og usannsynlig som et lagt vondt år. Det blir rett og slett for mye cowboyfjas. Heldigvis er ikke dette like ille som ‘Pearl Harbor’. Space Cowboys fungerer faktisk bedre i dramasekvensene enn Michael Bays hodeløse forsøk på amerikanernes andre verdenskrigmareritt. Men komediescenene er på grensen til like talentløse som den upassende plumphumoren i ‘Pearl Harbor’. Jeg spør meg hvorfor man må ty til nødhumor for å fjase til en film?

Jeg ble igrunnen litt skuffet av ‘Space Cowboys’. Filmen bruker alt for lang tid å komme igang. Den forsøker å spe på med kvaliteten med å plassere fire kvalitetsskuespillere sammen med Clint Eastwood i spissen. De andre er Donald Sutherland, Tommy Lee Jones og James Garner. Alle sammen har litt sjarme i seg ennå, men det holder ikke hele veien til banken. Selvsagt må gamlingene jukse for å komme igjennom de harde opptakskravene for å bli astronauter.

Det blir for mange gamle klisjeer som ikke blir servert solid nok. Dette gjelder også replikker som “I’m to old for this shit” opprinnelig fra Dødelig våpen (1987). Ellers føles jo hele filmen som en lang gjespende forutsigbar materie. Det blir også satt av tid til litt kjærlighet for gamlekara også. Det er mulig dette fungerte rundt årtusenskiftet, men dette har ikke tålt tidens tann like godt. Jeg hadde trodd at det skulle være noe mer potensiale i filmen. Særlig med tanken på at Clint Eastwood har regissert filmen.

Det viser seg at ikke alt Clint Eastwood tar i blir til gull. Som komedie er denne filmen aldri det helt store og actionen er heller ikke av det hvasseste slaget. Det som er igjen er passe greit å følge. Det er bare det at filmen er i alle fall en halvtime for lang. Man burde klare å intensivere denne filmen bedre for å få mindre dødpunkter.

Filmens beste periode er godt over timen da teamet endelig kommer ut i verdensrommet. Der får man også noen sci-fi-lignende øyeblikk når våre venner skal fikse en eldre russisk satellitt i rommet. Da sitter man endelig litt på stolkanten for å se hva som foregår. Det viser seg nemlig at oppdraget som skulle være en tur i parken blir mye mer komplekst og farlig. Derfra og inn blir denne filmen faktisk noenlunde underholdende og får en helt annen atmosfære og driv.

Konklusjon
Det blir litt av en snuoperasjon underveis. Alt går fra trast og kjedelig til brennhet. Dessverre er ikke sannsynligheten helt på topp. Det er en del ting man gliser bredt over og tenker er reinspikka tøv. Men også tøv kan være underholdende. Det har vi sett mange tilfeller av tidligere. Nettopp denne sluttoperasjonen gjør filmen verdt å se igjen. Der leverer rom-cowboyene varene slik jeg hadde håpet på forhånd.