Vi følger syv ungdommer fra byen som istedet for å sitte i fengsel blir brakt opp i fjellet for å tilbringe tid med hverandre. Ideen er at de skal lære å jobbe i lag og hjelpe hverandre. Men det er ikke enkelt å lykkes når de fra barnsben av har fått utdelt de dårligste kortene i stokken. De vet nemlig mer om prostitusjon, dop, vold og flukt enn om tillit og kjærlighet. To sosialarbeidere er med dem til fjells. De to har tro på at ren natur og nye opplevelser kan virke positivt på ungdommenes destruktive krefter. Men fjellet og isolasjonen fra omverdenen byr på overraskelser som ingen i gruppen er forberedt på...

Filmen åpner med at vi ser månen lyse over et vinterkledd fjell. Kameraet snor seg inn i noen naturlagde isskulpturer med blåhvit skjær i. Like etter gryr dagen og vi befinner oss i en dal. Oppover de svingete veiene kommer en gul minibuss kjørende. Den rommer en gjeng ungdommer som skal til fjells med den nordnorske lederen Arne. De skal være i fjellheimen de neste 4 ukene.

Mitt forhold til Sigve Endresen som regissør er utelukkende gjennom hans dokumentarfilmer. Både ‘Store gutter gråter ikke’ og ‘For harde livet’ er to filmer som gjorde sterkt inntrykk på meg. Begge omhandler ungdom som kjemper mot å holde seg rein fra narkotika og kriminalitet. Også denne filmen omhandler samme pakken som Endresen viser å ha førstehånds kjennskap til. Dette er også den første spillefilmen jeg ser av Endresen, og det var derfor spennende å se hvordan han klarer seg på dette formatet forhold til dokumentarfilmen som han er så stø på. Det første inntrykket er at jeg hører at musikken kommer fra samme musiker som fra de nevnte dokumentarfilmene.

Skuespillerne er relativt dyktige til å komme med morsomme sprell og innfall som man kjenner fra typiske fengselsungdom som vi har blitt kjent med fra Endresens dokumentarer. Alle individene representerer forskjellige typer som man har opplevd før. Vi får se at ungdommene tester ut grenser, både for seg selv og innad i gruppen. Noen av dem relaterer man seg mer med enn andre. Noen av dem er svært impulsive. Den jeg synes blir litt for krampaktig er Stig Henrik Hoffs tolkning av den straffedømte G.T. Man kan sikkert skylde på at dette er hans første spillefilm, og at han har lært mye siden 1991 i skuespilleryrket.

På fjellstuen treffer de gjengen en eldre dame med dragning mot det overnaturlige. Hun forteller dem om byttinger. En bytting var i folketroen ansett for å være et barn av underjordsfolket som var blitt lagt i vuggen i stedet for det riktige barnet. En av ungdommene, Anne Berit, tror at turen har en skjult agenda. Hun tror ikke de vil gjemme dem bort oppe i fjellet og at de aldri vil komme tilbake. Det ligger en litt uggen stemning i luften i filmen fra første stund. Man får forventninger om at gruppen kommer til møte store utfordringer underveis.

Gjengen føler seg litt og litt mer sammenspleiset, men selvsagt er det noen konflikter som ligger i luften. De får en ny sjanse til å være ute i det fri istedet for å sitte i fengsel å kope. Den sjansen vil de ikke la gå fra seg når de først får summet seg litt. Men de kommer ut for store utfordringer underveis, der de må jobbe sammen som et team for å greie å overleve. Naturen er nemlig ikke alltid til å spøke med...

Filmen er spilt inn i Lom og i Skjåk. Fotoet er flott utført. Naturen fungerer som et storslått bakteppe til handlingen i filmen. Sigve Endresen viser at han kan det med å skape stemninger på film. Men noen ganger merker man litt for raskt på filmen gjennom musikkens stemning merker at noe kommer til å gå galt før det skjer. Heldigvis tar ikke filmen helt av underveis. Hele filmen har et fint ungt preg på seg. Jonas Fjell er også en viktig bidragsyter på musikken som er bra ungdommelig og frisk.

Konklusjon
I begynnelsen føler jeg filmen vakler litt, men så kommer den på rett kjøl igjen. Det gjør at filmen føles greit engasjerende hele veien. Det er litt vanskelig å rulle terning på filmen. For min del ligger alt å vipper mellom tre og fire på terningen hele veien, men tvilen kommer Endresen til gode. Jeg synes han har laget et tilfredsstillende drama. Det hele viser litt og litt mer av sin kvalitet underveis. Byttinger er en film som gir meg en fin filmopplevelse. Både regi, foto, form og innhold tiltaler meg nok til at jeg velger å omfavne prosjektet.