Alt begynner i det Ole og Stig-Helmer blir bedt med på rikmannsfest i skjærgården. Det skal være utkledningsfest og Ole mener det er best å spare plass på tingene man har med slik at de går med utkledningsklærene til festen. Ole kler seg ut som supermann og Stig-Helmer går i en rosa kanindrakt. Det varer ikke lenge før komplikasjonene begynner å gjøre seg gjeldende. Stig-Helmer faller nemlig av en bro og ned på en søppellekter. Han kan ikke svømme og har med seg alle sakene til Ole i en pose som kan være hvor som helst når alle poser omtrent ser like ut med utallige andre poser i søppelet. Ole setter igang jakten for å redde sin kamerat og sine ting. På utrolig vis kommer de seg faktisk til ferien sin og der stopper ikke ting å gå galt. Det er duket for et vått avsnitt selskapsreise...

I de to foregående filmene reiste våre venner til først syden og så på skiferie. Og hva er vel da mer riktig enn å feriere i skjærgården med nærmest alle mulige innslag av båter. Alt begynner svært lovende og holder koken filmen igjennom. Vi blir med på alt det ‘gærne’ våre venner opplever, men de vet å kose seg også og tar alt som det kommer uansett hva som skjer. Vi blir med på en rekke artige forviklinger og situasjoner som skjer i den svenske skjærgården. Vi blir med på rikmannsfest, ser hvordan ‘Gud og hvermansen’ ferierer i båt og hvordan de hardarbeidende skjærgårdsinnfødte forsøker å tjene på turistenes nærvær.

Her får vi først stifte bekjentskap med Stig-Helmer igjen. Han jobber på en fabrikk som lager brødristere og hans jobb er å teste om brødene spretter opp igjen av risteren slik de skal. Det er noe som hadde satt en hver tålmodighet på prøve, men ikke Stig-Helmers. Han er sindigheten selv og finner seg i alt og tar om seg av det livet byr på. Det ser vi blant annet i hans damebekjentskaper som viser seg å være de mest uoppnåelige støkker, men de liker hans unike og eksentriske oppførsel. Men for oss andre dødelige er det litt rart at en sånn fyr kan dra så mye damer. Han er som filmens svar på ‘Leisure Suit Larry’ (Et steingammelt dataspill). Og nå har han også skapt et kjærlighetsbarn etter det vi gjetter med baben han giftet seg med i forrige avsnitt.

Selskapsreisen er en filmserie jeg faktisk har lært å like. Filmene har passe uanstrengt komikk som i noen tilfeller grenser til det sære. Og som alle andre skikkelige filmer fra 1980-tallet, har også denne filmen en hel del masse heit saksofonmusikk. Men det er heldigvis bare der våre svenske venner med Lasse Åberg i spissen låner fra Hollywood. Det vil si at filmen ellers også er stødig teknisk laget, men at komikken føles ikke fult så lettvint og har den riktige krysningen mellom Donald og Lasse Åbergs snåle verden. Det er i disse filmene at alt går galt, men likevel så får våre venner sine livs ferieøyeblikk gang på gang.

Jeg må si at jeg var litt skeptisk til denne tredje filmen. Det er sjelden at slike komedier leverer stødig gang på gang. Som filmskaper kommer man gjerne til et skritt der man begynner å gå tom, men det er heldigvis ikke tilfelle for denne filmen. Jeg synes at denne tredje filmen holdere høyere intensitet enn de to foregående og i tillegg ler jeg også høyt og storkoser meg med denne filmen. Det er jo også slik at man får noe gratis gjennom at vi kjenner de kule rollefigurene og nå kan lene oss mer tilbake og le når de 'driter' seg ut til stadighet. Her får vi nok en gang se det uforglemmelige svorske komediefilmparet i Lasse Åberg og Jon Skolmen som henholdsvis Stig-Helmer Olsson og Ole Bramserud.

Konklusjon
Dette var mye bedre enn først fryktet. Nå gleder jeg meg stort til å se videre på filmserien. Jeg må bare meddele at jeg får mer og mer sansen for Lasse Åbergs eksentriske fremtoning og komikk. Om de andre filmene bare inneholder halvparten så mange morsomheter som dette, kan det bli riktig så festlig.