Alt begynner med at vi følger to vidt forskjellige par. Det ene er svært vanlig og koselig og det andre er mer bråkete og røft. Men under fasaden sliter begge forholdene med sitt og bruddet er like rundt hjørnet. Vi følger en fra hvert forhold og deres kamp inn i kjærligheten igjen. Gus er den søte unge mannen som oppfører seg som en snill og ansvarsfull ung herre. Men mange avfeier ham raskt som kjedelig. Hans kjæreste liker blant annet ikke at han sier så mange ganger at han elsker henne. I det andre forholdet som ryker treffer vi Mickey som er et rotehue som røyker Weed, er alkoholiker og i tillegg ganske så ‘bitchie’. Lite vet disse to om at deres veier skal tilfeldigvis krysset, men de er såpass forskjellig at det byr på en lang og smertefull affære der da mange ganger stikker seg på hverandres spisse albuer og amors piler...

Om du er vant til de typiske ‘jentefilmene’ er ikke dette helt i samme gaten. For den håpløse romantikeren kan det med andre ord bli for mange skjær i sjøen. Men serien skal ha for det at man sjelden ser baksidene med folk som forsøker innbitt å innlede et forhold til hverandre. Her får vi se at det ikke alltid er like lett å lese hverandre. Om man hadde visst hva folk følte om hverandre, hadde det å innlede et forhold vært mye enklere. Det får både Gus og Mickey erfare i TV-serien ‘Love’. Vi følger også Mickeys supersøte venninne, Bertie, som leier hos Mickey. Hun føles som et virkelig friskt pust inn i serien og binder de andre sammen med sitt herlige vesen.

En av serieskaperne for ‘Love’ er Judd Apatow. Han er mannen som introduserte med for såkalte browmance-filmer. Det vil si romantiske filmer som skildrer tingene fra den mannlige delen i en romantisk komedie. Han har laget filmer som ‘The 40 Year Old Virgin’, ‘Knocked Up’ og ‘Trainwreck’. Med seg på laget har han serieskaperne Lesley Arfin og Paul Rust som også spiller den mannlige hovedrollen som Gus. For min del er jeg ikke superfan av Apatow, men synes det var litt spennende å se hvordan han ville fungere i form av TV-serie-formatet. Jeg mener han klarer å skinne litt bedre der enn i filmene sine fordi vi får mer tid til å bli kjent med rollefigurene. Derfor var det riktig av Netflix å satse på denne TV-serien.

Stemningen i serien er ganske klein med små poenger hele veien med uenigheter og keitete kommentarer. Jeg blir litt småirritert av Gus og hans rare oppførsel og dårlige timing i det meste han gjør forhold til det motsatte kjønn. Han er veldig dumsnill og klarer ikke si i fra når han blir utnyttet. Mickey er dog rake motsetningen og lar seg ikke styre av noen. Elsker at rollefigurene er såpass forskjellige. Gus ser ut og oppfører seg som en englegutt, men han har også sine drittsekksider. Noen ganger synes jeg kanskje at manus gjør ham mer slem til tider enn jeg helt tror på, men han er god på bunn og viser seg som et ‘vanlig’ menneske. Det kan være han later som han er snillere enn det han er når fasaden slår sprekker.

Første episode synes jeg igrunnen var litt kjedelig, men når man begynner å lære rollefigurene å kjenne føles dette straks mye bedre. Det er dog veldig lite handling i serien, men samtidig føltes det ganske naturlig også. Det skjer jo ikke så mye i folk flest sine liv hele tiden. Dette kan minne litt om 'Hello Ladies' bare med mindre humor og mer drama. Jeg føler også at humoren tar seg opp etter et par episoder. Liker serien bedre og bedre etter hvert som jeg ser mer og mer. Det er noe med den kule atmosfæren. Jeg liker å henge ut med disse folka, selv om de føles noe rar til tider.

Jeg er glad jeg holdt ut med denne serien, fordi den ble virkelig underholdende. Etterhvert som serien hadde introdusert rollefigurene var det akkurat som den senket skuldrene og fikk oss i den riktige stemningen. Ikke visste jeg at famlende kjærlighet kunne være så fint og gøyalt. Man humrer og smiler av poengene og vi blir med på fine og såre øyeblikk i hverdagen til disse håpløse kjærlighetfulle typene som går mye rundt grøten. Myter som at skuespillere ligger seg til roller blir også fyrt oppunder i ‘Love’.

Likte nok ikke helt den mørke tvisten på denne serien. Kanskje noen er slik, men for meg liker jeg bedre om folk er noenlunde grei. Det er greit med drittsekker i sin misjon på film eller i TV-serier, men her kommer vi så tett på drittsekker i hovedrollene og vi skal føle sympati med dem. Det føler jeg ikke er like lett. Det er dog noe underholdning og dynamikk i å ha med slike rollefigurer. Vi får heldigvis noe i TV-serien som representerer kjærlighet som i tittelen, selv om det er mye mørke sider. Likte dog bedre drittsekkrollen i 'Hello Ladies', der rollefiguren tror han er kul og spiller en rolle for å forsøke å imponere damer, men der ble det kanskje litt mye av det. ‘Love’ er nok mye mer troverdig og har mer å spille på enn ‘Hello Ladies’. Det er dog sider som kan minne litt om episoder av konstrueringen av Curb your entusiasm, men handlingen føles ikke fullt så voldsom.

Konklusjon
Alt i alt vokste denne serien veldig på seg etterhvert. Likte det jeg fikk etter et par episoder og utover. Slutten var også ganske okei. Det at serien strekkes ut blir både en styrke og svakhet på samme tid. Jeg elsket det at serien bruker tid og viser de kjipe sidene av kjærligheten. Følte vi kom veldig tett på rollefigurene på både godt og vondt. Skuespillet er også bra stødig og får dette til å glitre med mer ukjente fjes i hovedrollene som Gillian Jacobs, Paul Rust og Claudia O'Doherty. Rollefigurene er både artige, sjarmerende, slitsomme og interessante på samme tid. Serien har også en fin utvikling og det er en mer realistisk tidsramme og tilnærming til kjærligheten. Som sagt er også serien noe mørk, men dette er et bra valg likevel som underholdning for begge kjønn.