Filmen åpner en søvnig vårdag med flott solskinn og en rød moped som kjører i gaten. Vi følger den unge mannen på mopeden ut på landeveien. Et stykke inn på en sidevei stopper han mopeden og triller den inn i skogen. Han parkerer mopeden ved et bjørketre lenger inne i skogen. Imens kjører en bil fra et småbruk i nærheten. I bilen sitter de voksne i familien. De lar den unge sønnen, Hallstein, og hans ungdommelige søster, Sissel, være alene hjemme en dag.

I buskene lusker den unge mannen fra mopeden, som viser seg å være kjæresten til Sissel som er den unge mannen fra mopeden. Han forsøker seg på å kysse Sissel, men hun synes han går for fort frem og avviser ham. Han drar da fra småbruket og ut i skogen igjen og sitter å spionerer på huset derfra. Like etter ankommer en bil til småbruket. I bilen sitter en kvinne som skal føde og de tvinger seg på søsknene på småbruket. Det fører til en vårnatt de sent vil glemme.

Dette er et psykologisk drama etter en roman av Tarjej Vesaas. Jeg har aldri lest en bok av Vesaas, og kjenner kun hans litteratur gjennom de mange kortere filmene som er skapt på hans verker som eksempelvis 'Kimen', 'Lørdagskveld', 'Isslottet', 'Brannen' og samt 'Dei Svarte hestane' og nå altså denne filmen. Regissør Erik Solbakken ser ut til å like Tarjejs litteratur siden han også har regissert verket Kimen et par år før han gav seg i kast med Vårnatt.

Vi får følelsen av at noe er galt. En eldre kvinne som ikke kan gå sitter igjen i bilen og hun spør Hallstein om han kan hjelpe henne. Dette føles litt rart. Vi vet ikke helt hvem vi kan stole på og hva som er galt. Den gamle damen later som hun er stum, men snakker i smug med Hallstein. I løpet av natten skal noen møte døden og et nytt liv skal se verdens lys. Hallstein får store ansvar i denne natten. Selv om han er liten er det ham alle henvender seg til. De ber ham gjøre det merkeligste ting.

Situasjonen med familien som inntar huset føles litt innadvent, men med den mystisk undertone. Det foregår et spill. Man gjetter tidlig på at det er enten noen som er psykisk syke eller har tvunget seg på familien. Vi får små hint hele tiden om hva som egentlig foregår. Det er mye rart her. Blant annet får vi oppleve den litt veslevoksne Hallstein. Han er bare en ung gutt og møter jenta Gudrun som han flørter litt med. Når de er ute og går tur insisterer å lukte på håret hennes. Han kommenterer også at hun har de fineste armene han har sett.

Det hele er litt fjernsynsteaterintenst i skuespillet. Den eldre kvinnen seg veldig plaget ut og snakker overdramatisk på en litt småanstrengt nynorsk. Språket er på grensen til slik vi opplever det i parodiene til Åpen Post om eldre norsk film. Det setter meg litt ut med slikt ‘kunstig’ språk, men med så mye norsk film som jeg har sett, blir man raskt vant til det meste. Vi får replikker som: ‘Var det ikkje det eg tenkte? Ingen søv i natt’ og ‘Eg tutar med hornet fordi eg strir for livet!’. Musikken er også passe slitsom og overdramatisk med mye hulter til bulter pianospill. Man kan drives til vanvidd av mindre.

Konklusjon
En merkeligere natt og familie skal man lete lenge etter. Det ser ikke ut som om noen sover denne vårnatten. Den eldre damen er litt av en raring hun spiller stum fordi mannen har bedt henne om å lukke munnen og hun bruker ikke beina fordi mannen også har sagt at hun ikke skulle bruke dem mer. Fra første stund er det en svært dramatisk og guffen musikk. Det får meg til å lure på om det skal skje noe forferdelig rundt neste sving. Men så skjer det ikke helt det man forventer.

Det hele er mye simplere enn jeg hadde sett for meg og mindre å seg bryne seg på. Jeg synes filmen begynte veldig interessant, men mot midten og utover mister jeg mer og mer av interessen. Det er dog noe i meg som vil se hvordan det hele ender og det driver meg til å oppleve hele filmen. Det som dessverre blir mer og mer klart gjennom filmen er at verkets materiale nok passer best som roman enn på film. Det blir for mye indre stridigheter som krever mer å formidle enn denne produksjonen klarer å formidle.