---

Terningkast:


Ingress:

Vi skal tilbake til det gamle Kina. En av tidenes beste krigere, Li Mu Bai, har funnet fred med seg selv og ønsker å legge ned sverdet for godt. Han skal bare gi det legendariske Grønne Skjebne (sverdet) til en respektert leder i Beijing. Li Mu Bais livspartner, Yu Shu Lien, får oppgaven å overlevere sverdet til lederen. Selv skal mesteren til Wudanfjellet, stedet der de beste krigerne læres opp. Det var på Wudan at Li Mu Bais gamle læremester ble forgiftet av Jadereven, en sagnomsust skurk.

Hos lederen i Beijing, møter Yu Shu Lien den vakre og tilsynelatende uskyldige datteren til guvernøren i byen. Hun skal snart inngå et arrangert ekteskap, men drømmer om å bli kriger. Samme natt blir Grønne Skjebne stjålet av en maskert tyv. Mistankene blir slynget i mange retninger. Noen mener det er Jadetyven som er kommet for å skade mesteren. Og for Yu Shu Lien er ikke lenger guvernørens datter like søt og uskyldig som ved første øyekast...

Anmeldelse:

Første gang jeg så ‘Snikende tiger, skjult drage’, var på premiere i Norge da den kom på kino i januar, 2001. Da representerte den noe helt nytt for meg. Denne filmen forente både ekte filmkunst og kul kampsport i en og samme pakke. Etter denne filmen kom det en rekke filmen som forsøkte å legge seg i samme spor, og eksempelvis, ‘Hero’, er en svært gjennomarbeidet og direkte nydelig film. Nå tenkte jeg at det var på tide å se om igjen den kinesiske banebrytende filmen som gjorde at verden fikk opp øynene for Kina som filmland.

Regissør Ang Lee viser med denne filmen at han kan lage episke og poetiske filmer av stort kaliber. Det ble det selvsagt også Oscarstatuetter av. Filmskapermagien har han også fulgt opp i senere produksjoner som perlefilmen i ‘Historien om Pi’. Der briljerte Ang Lee og viste at han kunne lage stor filmmagi på relativt små virkemidler og på liten geografisk plass. Det gjorde at Lee fikk Oscar for beste regi og filmen tok også hjem fire andre Oscarstatuetter. Men tilbake til denne filmen som allerede må regnes som en moderne klassiker i filmhistorien. Det er også litt kult at andre filmer også utenfor Hollywood er med på å krydre inntrykket av hva vi ser på som stor filmkunst og solid underholdning.

Det hele begynner som et episk drama. Vi får mye livs og kampfilosofi presentert igjennom filmen. Tempoet er kraftig dratt ned og vi får presentert en behagelig og harmonisk atmosfære, men når slåsskampene inntreffer får filmen et heftig tempo gjennom dem. Det tar litt tid før filmen virkelig kommer igang handlingsmessig, men filmen bruker tiden godt til å introdusere rollefigurene. Rollefigurene er mer gåtefulle i starten. Vi knyttes mest til rollefigurene når de får tid til å konversere og viser mer av hvem som skjuler seg bak dem. Og når de først byr på seg selv, så blir dette riktig så vakkert. Det blir til og med kjærlighetscener i filmen. Får litt ‘vibber’ til Disneys Mulan til tider, bare mye bedre gjennomført i alle bauer og kanter.

Rundt 15 minutter inn i filmen får vi se den første kampsportsekvensen. Allerede der skjønner vi hva denne filmen har å by på. Alt er mesterlig skrudd sammen der kampsportkvinnen sniker seg inn i byen og begynner å slåss i det hun merkes. Da flyr hun over takene i en nydelig sekvens med en av byens kvinnelige helter i hælene. Med denne filmen viser kineserne at de også kvinnene kan sin kampsport og kan hamle opp med menn på det store lerretet.

Alt bygger på et kinesisk eventyr som er litt annerledes og med en del mer action enn de vi er vant med. Men også i kinesiske eventyr kan heltene få til overnaturlige ting som å fly eller hoppe vanvittig høyt. Det er imponerende at en eventyrfilm fungerer så godt på dramadelen som det denne filmen gjør. Dette er bunnsolid i alle ender og det gjør at man også begynner å engasjeres mer i det man får presentert.

Vi får et utsøkt fotoarbeide i filmen med en fiffige kameravinkler og klipp som virkelig får snert i kampsekvensene. Det er veldig variert hvilke natur som er bakgrunnsteppe for filmens handling. Vi er litt på landsbygden, litt i byene, i skogen, på fjellet og til og med i tøffe ørkenlandskap som et slags Kinas svar på det vi fikk i Lawrence of Arabia.

Kampsportsekvensene er usedvanlig gjennomarbeidede og nydelig koreografert i en rytme som kan ta pusten fra noen og en hver. Det er alt fra dansing i tretopper, med fienden hakk i hel over hustak og mye feiende flott kampsort med kroppskontroll og sverd i skjønn harmoni. Liker også godt de jagende hestescenene med bandelederen og den unge jenta ute i ørkenen. Det er noen feiende flotte sekvenser som gir mye tilbake til filmen og gjør at vi kommer tettere på den tilsynelatende så uskyldige jenta. Elsker også godt scenene i de grønnen bambustretoppene. Det er visuelt strålende scener som har mye estetikk i seg i kontrasten fra det helt groende grønne til det hvite i sverdkjemperne og så får vi får også se et hopp ned på vannet nesten uten en sprut og derfra videre opp på land. Det er også noen vakre scener i det jenta stupflyr etter sverdet ned i fossen.

Musikken er også noe man legger merke til i produksjonen. Den er meget vakker og preget av strykere som gnir på tonene i sammen med noen kinesiske strenginstrumenter av diverse slag med mer for å utbrodere uttrykket. Resultatet er udiskutabelt kinesisk, episk og varierende i alt fra det rolige og avbalanserte til det mer dramatiske og tempojagende, som er med på å bringe stemning og magi i scenene til det fulle.

Konklusjon
Jeg synes ‘Snikende tiger, skult drage’ har holdt seg veldig godt i årenes løp. Dette gjensynet var med andre ord meget gledelig for min del. Alt fortelles mesterlig hele veien og filmens kampsekvenser er noe helt utenom det vanlige. Både når det gjelder teknikk, gjennomføring, estetikk og kunstneriske friheter. Det er ikke enkelt å lage så flotte scener som det vi får presentert i ‘Snikende tiger, Skjult drage’, og det er variasjonen av det filmen har å by på som gir den stor kvalitet.

Selve eventyret er kanskje ikke det mest spenstige, men det er jammen meg fortalt med vanvittig kraft og filmatisk sett nærmest perfekt ut i fra forutsetningene. Det er derfor ikke handlingen som er det viktigste for meg i filmen for å si det slik, men heller å se estetisk kampkunst og leve meg inn i settingen.

Dette bringer egentlig kampsportfilmen til et nytt nivå med mer dybde og mer kunst i en seriøs ånd ut i fra eventyret i bunn. Derfor kan jeg ikke gi annet enn full pott til denne bemerkelsesverdige filmen med handling fra Kinas stolte kulturarv.