Jan er lykkelig gift, men sliter litt med økonomien. Han har sosialistisk bakgrunn, men er likevel ansatt i personalavdelingen i en større norsk industribedrift. Hans meninger og holdninger står i sterk kontrast til de andre som jobber sammen med ham i avdelingen. Ved siden av økonomiske bekymringer blir arbeidslederseminar på Kanariøyene et fint pusterom i hverdagen for Jan. På denne turen blir Jan stilt overfor en rekke prøvelser og fristelser. Vi får hele historien om turen der fyll, kjærlighet og den enes død blir den andres brød...

Filmen begynner med at vi ser en rød 2CV komme kjørende. Det er Jan som er ute å kjører. I det han parkerer treffer han en kamerat han ikke har sett på lenge. Han jobber som bilimportør og tilbyr Jan 8 lapper for bilen. Jan sier han blir nødt til å tenke på det, men han trenger penger og bør greie seg uten bil en stund. Like etter hører han 1. mai-talen på torget og sammen med arbeiderne går han i tog. Vi får se at tivoli fenger de minste stort.

Jan sliter med økonomien. Ingen kalkyler holder, selv om de spiser grøt hver dag til middag. Han lurer på om de må selge huset også. Heldigvis skal han til døde kontoristers paradis på Kanariøyene. På turen får vi også se konflikten i firmaet. Den eldre personalsjefen, Gregersen, prøver å svømme om kapp med Jan. Ute på dypet får Gregersen en strekk. Jan svømmer til land for å hente hjelp, men har ikke så mye til overs for Gregersen og blåser i å hente hjelp. Han har nemlig fått beskjed om å kvitte seg med Gregersen, som motarbeider de ansatte på gulvet i bedriften.

Det er litt av en type denne Jan. Han har en god porsjon dobbeltmoral. Han lar sjefen sin drukne og står i med andre. Man får et skikkelig kjipt bilde av Gregersen. Det virker som om filmen skal forsøke å si at Gregersen var ikke verdt å ha i livet. Dette får vi fortalt med en rekke scener som forteller hvilken kjip person han var. Men jeg tenker mitt om Jan også. Han er jammen meg ikke noe særlig bedre og vanskelig å relatere seg til annet enn at han er et syndpreget menneske.

Filmen er først og fremst en hverdagsskildring. Det er igrunnen ikke alltid så interessant for min del, da min unnskyldning for å se film ofte er nettopp hverdagsflukt. Derfor synes jeg denne filmen var litt kjedelig i begynnelsen, før jeg kom skikkelig inn i hva som forgikk og kom under huden på filmskaperens måte å skape filmen på. Fordi det var mye halvsnålt underveis. Vi får mange tilbakeblikk underveis. Disse er litt rotete plassert og de første gangene trodde jeg det var det som virkelig skjedde i filmens nåtid.

Filmen gir et moderne bilde av 1970-tallet. Vi får se Jan dra til Syden med jobben. Den gang var det eksotiske reisemål. Barn sitter i bil uten sikkerhetssele og barnesete, ser ut til å være en prøvelse. I ferieparadiset Jan en ung pen flyvertinne i Julie Eges skikkelse. Hun forfører den gifte Jan. Vi får også en real fyllekule. Og selvsagt er det også fra barn og fulle folk at sannheten kommer. Jan er litt av en type og får høre det i fylla at han er en lykkejeger.

Etter crazykomedien ‘Norske Byggeklosser’ fortsatte Pål Bang-Hansen sin filmkarriere med en mye mer nedtonet film. Kanarifuglen er først og fremst en hverdagshistorie. Men vi får også en skarp skildring av hvordan nordmenn ligger hodet igjen hjemme når de drar til det solfylte paradiset. Filmen føles litt platt og uten for mye innhold. Alt føles litt oppdelt. En del scener føles litt malplasserte og føles ikke interessante nok. Det er akkurat som om man mangler scener i filmen. Det blir mye grå kjedelige scener fra arbeidsplassen. Hvem er det interessant for? Dette er film og ikke Norge rundt. Hele tiden tar filmen dykk tilbake i tid. Jeg er interessert i nåtiden og det som skjer i Syden, men der får vi ikke se så mye til. Hadde filmen for lite budsjett? Eller er manuset en svamp med for mange huller?

Dette er den andre filmen jeg ser av Pål Bang-Hansen etter ‘Norske Byggeklosser’ (Som jeg likte tålelig). Drivet i ‘Kanarifuglen’ er ikke allverdens. Den fikk lunken mottagelse av kritikerne, men ble likevel etter forholdene en godtselgende film. Det store trekkplasteret med denne filmen er nok å få se en naken Julie Ege. Vi får også se naken putekrig som involverer Arne Lindtner Næss og Julie Ege uten lyd, men med en idyllisk musikk i bakgrunnen. Den mest eksotiske scenen fra filmen er fra sanddynene i en ørken der to unge går tett omslynget i den hete varmen. Det eneste problemet med scenen er at den er litt for kort, som om man ikke hadde nok film i kameraet, og så klipper man raskt tilbake til noe annet.

Konklusjon
Dette føltes som en film som tidvis har noe ved seg og noen ganger føles litt for hul. Midtveis hadde jeg ingen tro på filmen, men mot slutten kommer mer og mer til syne. Da føler jeg filmen har noe for seg, selv om den nok aldri vil bli blant mine favoritter. Når man aksepterer filmens søvnige stemning og alle de små tilfeldighetene som spiller inn i filmens handling, føler jeg dette modnes litt. Filmen klarer å løfte seg opp fra en toer på terningen til en svak treer.