I det filmen starter jobber Stig-Helmer fremdeles på brødristerfabrikken der han kontrollerer at brødskivene spretter opp av risteren som de skal. Men så blir fabrikken kjøpt opp av finansieringsselskapet Parvus Finans, og de legger ned fabrikken fordi de bare var interessert i tomten. Det gjør at Stig-Helmer må se seg om etter ny jobb. Hans valg faller på å plukke søppel på en golfbane. Og under sin første arbeidsdag, får han et tilbud som han ikke kan si nei til.

Storfinansmannen Bruno Anderson Hage og galleristen Mette har veddet på at alle kan lære å spille golf like bra, om ikke bedre enn Bruno i løpet av en uke, og denne valget faller selvfølgelig på den keitete Stig-Helmer. Kampen skal stå om en uke, og Stig-Helmer som aldri har spilt golf før begynner å trene seg opp og henter frem onkel Julles gamle golfutstyr fra 1920-tallet. Men for å oppnå resultater i løpet av en uke får han og hans venn Ole eksperthjelp. Det får de i golfens mekka i Skottland. Nå gjenstår det bare å se hvem som vinner veddemålet av Bruno og Mette...

Som i de andre filmene med rollefiguren Stig-Helmer (Lasse Åberg), får vi igjen noe som er litt småsært men også dødelig morsomt til tider. Jeg elsker simpel men velfungerende komikk og det får man masser av i ‘Selskapsgolferen’. Denne fjerde filmen føles også litt bedre enn sine forgjengere. Den er enda litt morsommere og har et veldig gøyalt tema som det kommer mye humor ut av. Rart at golf kan være så gøy.

Jeg har lært meg å elske Lasse Åbergs helsprø og eksentriske univers. Det er imponerende hvor gode og komiske disse oppfølgerne er. Lasse Åberg viser at han kan sin humor og øser ut av sin kompetanse til å servere oss humorpoenger gjennom hele filmen uten å overdrive for mye. Ler godt av det eldre paret som leier ut til golfklubben og gjemmer vikingskatter så det ikke skal drives arkiologiske utgravninger, eller Stig -Helmer som kommer med ‘firmabilen’ sin til en avtale (En veivesenaktig krysning mellom traktor og bil).

Vi har blitt servert andre golfkomedier som Happy Gilmore (1996) med Adam Sandler og Caddyshack (1980) med Chevy Chase. Men personlig er nok Selskapsgolferen min nye favoritt blant golfkomediene. Det fordi vi får en usannsynlig morsom affære der alt som kan gå galt gjør det. Elsker selve golfrunden der Stig-Helmer er blitt plukket ut til å spille golf mot den erfarne og steinrike hobbygolferen Bruno Anderhage. Dette blir en minneverdig opplevelse der det er superjevnt helt til mål. Aldri før har verden sett noen golfere som spiller så mye i skogen og i bunkere. Elsker scenen der Bruno skal slå fra en sandbunker og opp, men blir stoppet fordi det er et barn i den neste sandbunkeren.

Skuespillet er igjen passe bra til en komedie å være. Lasse Åberg er kostelig i hovedrollen som Stig-Helmer. Jeg lurer nesten litt på noen ganger om han har mye av denne Donald-karakteren i seg. Hans faste makker Ole Bramserud, Jon Skolmens skikkelse, er også med, men har mindre funksjon i denne filmen enn i de foregående filmene. Ellers er det gledelig for oss nordmenn at selveste Hege Schøyen har en av de større rollene som den søte gallerieieren, Mette.

Konklusjon
Man bør være litt glad i god komedie for å virkelig skulle kunne omfavne filmen. Jeg er det og elsker den, men folk flest tror jeg nok også vil like filmen og le litt av den. Samtidig tror jeg ikke at den jevne mann i gaten vil verdsette all det eminente arbeidet til Lasse Åberg rundt å skape situasjonskomikk. Det er mye detaljer i filmen som gjør mye forskjell. Det er dog ikke like mye mettet komisk sett som eksempelvis ‘Mannen med den nakne pistol’-filmene, men det er også mye sjarme i Lasse Åbergs verden også. Reint bedømningsmessig er det litt vanskelig å rulle terning på denne komedien. Hjertet sier fem og hjernen sier fire. Det som i alle fall skal tilføyes er at dette helt klart er blant de beste filmene i serien til nå.