Hell’s Kitchen er et sted hvor ikke feiginger varer særlig lenge. Det betyr at helter passer bra inn. Men hva er en helt? Vi får se at helter lider og kan i kampen miste noe de bryr seg virkelig om. Alle er helter i Hell’s Kitchen, noen mer enn andre, men ingen av dem er alene. Noen gjør nevene blodige for å prøve å holde Kitchen til et trygt sted. Andre gjør gatene blodige i håp om å stoppe tidevannet, kriminaliteten, ondskapen og forakten for mennesker rundt seg. De som bor i Hell’s Kitchen er enten engel eller djevel, rik eller fattig, ung eller gammel. En helt er ikke en som lever over borgeren og beskytter dem, og heller ikke en gud eller en ide. DareDevil eller Matt får litt å bryne seg på her for å vise at han er en skikkelig helt for og av folket i Hell’s Kitchen...

Jeg likte første sesong av DareDevil relativt godt til å være en superheltserie. Selv om man mye er gitt i superheltserier, så var det gode tvister og god spenning underveis. Jeg var derfor spent på om oppfølgersesongen hadde samme driv som den første. Det hele begynner med action fra første stund, men så roer det det hele seg veldig ned. Det er helt annerledes driv i denne oppfølgersesongen. Vi får mye mindre håndfast action, men den som er føles bedre og tøffere enn det vi fikk i første omgang. Men om man er over gjennomsnittet actionhungrig, blir man nok litt skuffet i andre sesong som føles litt treg flere steder.

Skurken Wilson Fisk i Vincent D’Onofrios skikkelse var en skikkelig hard nøtt å knekke for DareDevil i første sesong. I det andre sesong starter er den morderiske psykopaten Fisk bak lås og slå. Nye kriminelle krefter har forsøkt å overta vakuumet etter Fisks lyssky forretninger. DareDevil jobber som vanlig med å forsøke å holde gatene trygge om natten, men det er han ikke alene om lenger når nye helter melder seg på i kampen.

The Punisher og DareDevil er begge sterke rollefigurer som tar loven i egne hender. Selv om begge ønsker det samme, nemlig at gatene skal være trygge for folk flest, er de veldig uenige om fremgangsmåten. DareDevil banker kriminalitet og leverer skummet til politiet etterpå. The Punisher forsøker å kvitte seg med problemet totalt med å få dem helt tatt av dage. Han er en 'vigilante' som forsøker å hevne seg fordi familien hans ble drept av kriminelle krefter rett foran øynene på ham. Med det mistet han alt som var dyrebart for ham, dette vil han forsøke å hindre andre å oppleve. Også Elektra melder seg på i heltekrigen, med sin helt egen agenda.

Vi kan eksempelvis få tilstander der DareDevil blir fanget i over en episode og ting står på stedet hvil uten action. For meg føltes dette litt traustere i begynnelsen, men så kommer alt seg etterhvert som sesongen ruller seg mer og mer fremover. Sakte men sikkert ser man konturene av en skikkelig historie, selv om dette kunne vært fortalt bedre og mer intenst om det hadde vært i et kortere format enn rundt 13 timer. Men mot midten og utover kommer handlingen mer til sin rett. Vi skjønner mer av hva som foregår og kjenner også igjen noen velkjente rollefigurer fra Marvel-universet som The Punisher og Elektra.

I mine øyne var dette et lite steg ned fra første sesong. Spenningen bølger litt mye frem og tilbake. Noen ganger er det litt for enkle løsninger på store problemer og andre ganger føles det som om DareDevil og vennene setter seg mer fast. På den ene siden liker jeg å se at DareDevil møter motstand og at han ikke er uovervinnelig, men det er ikke alltid at balansegangen er like lett å konstruere sammen med handlingen. Noen ganger føler jeg at handlingen drar litt ut. Følte dette også i deler av første sesong i form av konstruert spenning og andre måter å forlenge eventyret. Dette er i grunnen et problem med veldig mange TV-serier. Styrken til TV-serier er at vi får mer tid med rollefigurene, men det bør også være kvalitetstid, ellers er det mye bedre å bare se en film istedet der kvaliteten hele veien ofte er bedre om filmen er noenlunde god.

Netflix har gjort det bra med DareDevil-serien. Men jeg skulle ønske at de forsøkte litt hardere å gi oss like stødig underholdning som første omgang. Personlig er jeg ikke så fan lenger av superhelter. Det er gått litt inflasjon i dem og de er overalt på både film og i TV-serier. Marvel er jo også den store aktøren i bransjen og de har mange helter å vise til og mye innhold å fylle, men personlig ble jeg ikke like begeistret for det de har gjort med andre sesong av DareDevil. Da likte jeg heller bedre første sesong av Jessica Jones, som jeg synes var en mer kreativ vri på superheltformatet. Men denne sesongen av DareDevil forsøker å gi oss noe litt nytt. Det blir blant annet mer drama på advokatkontoret til Matt.

Konklusjon
For min del vokste denne andre sesongen på seg etterhvert. Den begynte som sagt litt slapt, men så blir jeg mer og mer engasjert etter hver episode. Mot slutten sitter man klistret til skjermen. Det blir litt av en bosskamp på tampen av sesongen. Underveis blir det også en del moral. Er det etisk forsvarlig å ta loven i egne hender? Er det greit å ta folk av dage om det gjør byen din tryggere? Underveis får også DareDevil bryne seg på en del ninjaer med masse triks i ermet. Vi får også et dykk tilbake i fortiden til advokaten Matt før han ble den DareDevil vi kjenner i dag. Veien videre i en eventuell ny sesong er nok litt vanskelig å si hvilken retning dette vil bevege seg i. Det jeg også sliter litt med er å rulle terning for serien. Det hele faller litt mellom fire og fem på terningen. Gav første sesong 5, så da er det vel tid for å gi denne andre omgangen en sterk 4-er, siden dette jevnt over var litt ned i totalunderholdning for min del.