Krigsbarnet Katrine vokser opp i det stengte Øst-Tyskland. Men når hun blir voksen flytter hun til Norge hvor hun gifter seg og får et lykkelig familieliv. Etter Berlinmurens fall kommer en dag en mann fra et advokatfirma og vil snakke med henne. Han vil snakke om Lebensbornbarna. Katrine var en av barna som nazistene satte på barnehjemmet i Sachsen. Tusenvis av norske barn fikk livet sitt ødelagt bare fordi de hadde en tysk far. De har krav på oppreisning og vil stille den norske regjeringen for retten. Katrine blir motvillig med som vitne på vegne av krigsbarna. Et nett av hemmeligheter blir avslørt og det fører til at Katrines tilværelse gå i oppløsning...

Filmen starter med at vi får høre en nyhetssending om at man nå kan fritt gå over grensen til Øst- og Vest-Berlin etter 28 år med sperringer. DDR opphører som stat og Tyskland blir samlet til ett rike. Erfaringene fra DDR kan ikke bare glemmes, de må bearbeides. Handlingen starter i november 1990 i Tyskland. Vi får se en tysktalende dame ankomme en flyplass før hun kler seg om å reiser videre med tog. Hun besøker hun en institusjon hvor hun vokste opp på og vil gjerne hilse på pleierne. Hun får etter hvert papirer på hvem som styrte barnehjemmet. Hun hyrer en privatetterforsker og setter ham på saken om å finne pleierne hennes.

Jeg elsker slike filmer som river opp i vonde ting fra krigen. Andre Verdenskrig brakte veldig mye ondt med seg som fikk konsekvenser for mer enn bare soldater. Her hjemme i Norge ble norske kvinner som var sammen med en tysker under krigen straffet og kalt tyskertøs. Og de stakkars barna fikk det enda verre. Katrine ble til og med sendt ut av landet og måtte vokse opp i sørgelige Øst-Tyskland bak jernteppet. Dette var langt i fra enkelt for henne og når hun begynner å huske alt hun håpet hun hadde glemt blir det mye for henne. Vi får også møte den norske moren hennes som forteller sin versjon av historien. Men det er først og fremst et mørkt kappittel i DDRs historie som rulles opp her.

Denne filmen er interessant og engasjerende. Det er ikke så ofte at ugjerningene fra Øst-Berlin kommer til overflaten. Det var nok mye som skjedde der mens verden ikke så på. Dette er blitt en meget engasjerende film. Den rører deg og fremstår tidvis som et solid drama. Jeg liker det at man snakker de språkene som hører til landene der det skal være fra. Dette er med på å bygge opp under autentisiteten i filmen. Det er også en ganske merkelig blanding av sjangre her. Det er som sagt et drama i bunn, men så viser dette seg som historisk thriller også. Denne blandingen funger bedre enn først fryktet. Jeg liker godt det at det også er litt spenning her for å sprite opp dramaet, særlig mot slutten.

Skuespillet er solid. Juliane Köler spiller hovedrollen som Katrine. Hun leverer igjen en solid rolle som hun også gjorde i Der Untergang der hun trakterte Eva Braun. Men hun er ikke alene her og har med seg det gamle filmesset Liv Ullmann som hennes trygge og gode mor. Vi treffer også flere andre kjente norske skuespillere her. Sven Nordin spiller Katrines ektemann. Også Dennis Storhøi, Julia Bache-Wiig og Thorbjørn Harr har andre roller her.

For å oppsummere så er dette en ganske grei seanse. Den er nok best for de som er litt historieinteressert slik som meg, ellers kan den kanskje bli litt kjedelig. Dette er dog aldri slett filmarbeid. Og mot slutten av filmen blir det sluppet noen overraskende bomber som også sper på inntrykket. Det er vanskelig å ikke bli engasjert etter dette. Mot slutten går det også litt raskt i svingene og plutselig er det hele raskt over. Selv om filmen begynte litt ordinært følte jeg man spritet opp filmen greit etter hvert. Jeg skulle nok kanskje ønsket meg en litt mer utbroderende slutt, men jeg tar til takke med det jeg får og med det reddes denne filmen opp på en grei firer og noe som absolutt er verdt å se.