Året er 1997. Verden slik vi kjenner den i dag er borte. Surt regn har gjort jorden gold og vannet giftig. Menneskeheten er skadet etter endeløs krig og prøver å overleve i ruinene av den gamle verden som er fryst i en evig atomvinter. Vi følger en gutt som sykler rundt på en BMX på de mange veiene og forsøker å finne nyttige ting. Han markerer kart over hvor han har vært, hvor som er gode og farlige soner. Gutten er oppslukt i tegneserien om Turbo Rider og han forsøker å etterligne den store helten sin.

Armwrestleren, Fredric, er menneskehetens store håp i kampen mot den onde og hensynsløse herskeren, Zevs. Men en dag finner gutten uniformen til den ekte, men avdøde, Turbo Rider med hans mektige våpen. Gutten ikler seg utrustningen til Turbo Rider og blir til superhelten Turbo Kid. Det gjør at han for alvor melder seg på i kampen mot det onde i form av Zevs og hans skrekkinngytende hær...

Vi følger den navnløse gutten som lever alene fordi foreldrene er døde. Han er utstyrt med rød hjelm med en gul stjerne på som helten hans Turbo Rider har. Alt gutten finner forsøker han å bruke for å ligne på superhelten. Gutten overlever i ødemarken og drar kun inn til samlingspunktene for å bytte til seg vann og andre livsnødvendige saker mot ting han har funnet og rottelignende døde dyr han har fanget. Mange av lekene og ting gutten tar vare på er saker jeg husker fra min egen barndom. Det er mye snåle og morsomme elementer i filmen som den rare jenta som gutten møter på en lekeplass. Hun leker med en død person og virker temmelig gal. Jenta heter Apple og blir etterhvert guttens trofaste venn i tykt og tynt.

På mange måter er denne filmen veldig retro og lik stil som de filmene jeg likte å se da jeg vokste opp. Selv musikken er gjort i herlig 1980-tallsinspirert ånd. Vi merker at vi befinner oss i en postapokalyptisk fremtidsverden. I tillegg til at bilene er gått dunken, finner vi også spennende ny teknologi i blant annet våpenene til Turbo Kid. Noen jobber med å sykle på strømgeneratorer som forsyner elektrisitet til den lokale baren og møtestedet for folket. Det blir også tid til menneskelignende roboter og andre kule saker som hører fremtiden til. Noen har til og med sirkelsager som skrekkfulle våpen på armen sin. Alle skumle folk bruker selvsagt masker og hjelmer. Vi finner til og med referanser til slasherfilmer som eksempelvis Fredag den 13, i form av en Jason-lignende maske og figur, bare ikke like dødelig. Det er også drøssevis av andre filmreferanser blant annet er det noe litt Bruce Campbellsk Ash over rollefiguren armbryteren Frederic. Han mister også en hånd.

Jeg ler godt av denne fornøyelige filmen som virkelig tok meg på senga. Visste dog ikke hva jeg kunne forvente, men dette tok kaken. Filmen viser seg å være et friskt retropust som er solid solid gjennomført innenfor det som ser ut til å være et sparsomt budsjett. Turbo Kid klarer virkelig å trollbinde meg og jeg lever meg inn i den fantastiske postapokalyptiske verdenen med de herlige rollefigurene og de supertøffe og kvikke replikkene som gjør at man gliser godt av det man får servert. Det er også mange syke scener som mannen som holder på å slå lens og blir skutt med en pil igjennom ryggen så blodspruten står ut gjennom magen. Og samtidig som han faller om står også strålen fra tisset høyt til værs. Det er altså litt av et trykk i utstyret til denne karen.

Filmen er enkelt laget, men med en overbevisende kreativitet og entusiasme. Det er mange kills i filmen og felles for dem alle er at det er involvert mye blod og splattereffekter. Mna må derfor like litt skrekkfilmeffekter for å kunne omfavne filmen helt. Personlig digget jeg kombinasjonene av litt rå humor, blod, litt retro og iblandet en liten dose sci-fi. Verdenen ser veldig gold ut. Med store steinbrudd, grusveier og trær med lite liv uten blader. Alt kan nok minne mest om den dystopiske verdenen i Mad Max bare med sykler istedet for biler.

Konklusjon
Rollefigurene er veldig artige og herlig sære. Klippingen er også veldig stilig utført slik man klippet før i tiden med kule overganger mellom scenene. Denne filmen holder illusjonen ganske bra med simple midler og har en helt unik steming. Det gjør at filmen virkelig får en plass i hjertet mitt. Jeg liker å premiere stor film skapt på sparsomme midler. Håper det etterhvert kommer flere filmskapere som tenker stort på små budsjetter. I dag har man muligheter man ikke hadde før. Alt ligger rett fremfor nesen på filmskaperne og det er bare kreativiteten som setter en stopper for hva man kan få til. Filmen har til og med fått med den velkjente, Michael Ironside, som er stødig som badguyen, Zevs. Mot slutten blir det flere og flere oppgjør og bosskampen kommer selvsagt i den store finalen.