Pee-Wee er en spesiell mann som i første film likte seg best alene. Han vil aldri gå noen steder eller prøve noe nytt. Men Pee-Wee er i alle fall blitt mer sosial enn jeg opplevde ham i første film. Nå jobber han som kokk på dagen. På fritiden spiller han i band, lager en minatyrby og alle sine oppfinnelser. Men plutselig begynner verden å gå mot ham. Bandet han spiller i oppløses og dette tar Pee-wee tungt. En dag møter han skuespilleren Joe Manganiello, som snakker og tenker litt som Pee-Wee. Joe får Pee-Wee til å se nytt på livet. Han oppfordrer Pee-Wee til å 'leve litt' og ta seg en ferietur ned til ham i New York for å komme i bursdagsselskapet til Joe. Dette fører Pee-Wee ut på en eventyrlig reise han sent vil glemme...

Den første Pee-Wee-filmen så jeg for noen år tilbake. Den var veldig sær, men litt smågøyal. Derfor tenkte jeg at jeg måtte se oppfølgeren som nå er kommet over 30 år etter originalen. Grunnen til at jeg så den første filmen var min elsk på Tim Burton som filmskaper. Den var nemlig Tim Burtons første spillefilm, og det var spennende å se hvordan denne visuelt særegne filmskaperen startet det hele. Det kom også en oppfølger i 1988, men den har jeg ikke sett, som fikk midt-på-treet anmeldelser.

Filmen begynner herlig med at Pee-Wee tar farvel med et ET-lignende romvesen. Pee-Wee vil gjerne være med ham i romskipet, men han kan ikke forlate hjemmet. Like etter ringer vekkerklokken og Pee-Wee våkner lykkelig og uthvilt til en ny morgen. Pee-Wee har en rekke oppfinnelser i huset sitt for å gjøre livet lettere for ham. Fra sengen og ut i bilen sin går alt mer eller mindre på automatisk vis. Med oppfinnelser som med millimeterpresisjon løser alle tenkelige og utenkelige morgenscenarier for å effektivisere dagen.

Pee Wee lever sine glade dager trygt plantet i det vesle trivellige småstedet Fairville. Og når han skal ut å reise er ikke det noe som faller ham lett for hjertet, men Pee Wee tar utfordringer som en lek, uansett hva han støter på. Det første som skjer når han drar avgårde er at han plukker opp noen kvinnelige ranere som kidnapper ham. Han blir tatt med på sitt livs eventyr i denne filmen. Han blir forsøkt prakket på ekteskap av en bonde med en rekke enslige døtre, treffer omvandrende hårstylister, sitter på i en flygende bil, inn i skogen, ut blant Amish og mye, mye mer.

Pee-Wee skuespilleren, Paul Reubens, har ikke endret seg noe på 30 år og ser nesten helt lik ut som han gjorde i 1985 da den første filmen kom ut. Bare det er en bragd i seg selv og han holder seg svært godt. Skuespillet er som vanlig kraftig vridd til og Paul Reubens gjør en særegen rolle som Pee-Wee. Pee-Wee er virkelig en artig skrue, som det er litt vanskelig å sette fingeren på helt hva som feiler ham. Det som i alle fall er sikkert er at han er en ganske artig type. Også positivt at jeg ikke synes Pee-Wee føltes like småslitsom som i første film. Det var jeg litt redd for, men dette flyter faktisk ganske bra og vi opplever rollefiguren i akkurat passe dose.

Konklusjon
Jeg ler og smiler godt av filmen. Den er dog noe gammeldags i sin oppbygning, og føltes ikke særlig annerledes enn den første filmen, og dette er nok sikkert meningen også. Det er vanskelig å forutse hva som venter rundt neste hjørne. Det liker jeg og gjør at filmen føles som litt eventyraktig. Filmen er faktisk overraskende underholdende. Det er moro å være rundt den festlige Pee-Wee. Det er ikke godt å vite hva som er fantasi og hva som er virkelighet i hans hverdag. Alt flyter litt over i hverandre. Hadde aldri trodd at filmen skulle være så fornøyelig. Dette er ingen stor lattermaskin, men filmen gjør jobben sin og passer også godt for de mer voksne også. Netflix har med andre ord nok en gang vært med på å gi oss fin underholdning.